Kortstokkland

Bokhandleren: Part II

2009-08-31T19:15:00.000+02:00

Igår opplevde Maren noe sånt som dette da hun besøkte meg jobb. Det er vel strengt talt ingen hemmelighet at jeg selv endte opp som bokhandler, så da er det vel kanskje dette Maren ender opp med å gjøre også..?

Arnie Grape

2009-08-30T23:30:00.000+02:00

Det beste med film for meg, er de gangene en skuespiller går så inn i rollen, og overbeviser så mye, at jeg nesten glemmer at det er skuespill jeg ser. Jeg hadde en slik opplevelse nå nettopp, da jeg så What's Eating Gilbert Grape hos Julie.

Filmplakaten gir inntrykk av at det er Johnny Depp og Juliette Lewis som er de store stjernene og også John C. Reilly er med på rollelisten. Det er allikevel en 18 år gammel unggutt som stjeler showet. Unggutten heter Leonardo DiCaprio og gjør i sin fjerde (!) filmrolle noe helt spesielt. Han spiller Gilbert Grapes lillebror, en gutt med psykiske funksjonshemminger.

Rolletolkningen førte til hans første, og svært fortjente, Oscar-nominasjon, men han endte ikke opp med prisen. Kanskje er det litt sannhet i det Robert Downey Jr.s rollefigur Kirk Lazarus sa i Tropic Thunder i en diskusjon om det å vinne Oscar:

"Everybody knows you never go full retard. [...] Check it out. Dustin Hoffman, 'Rain Man,' look retarded, act retarded, not retarded. Counted toothpicks, cheated cards. Autistic, sho'. Not retarded. You know Tom Hanks, 'Forrest Gump.' Slow, yes. Retarded, maybe. Braces on his legs. But he charmed the pants off Nixon and won a ping-pong competition. That ain't retarded. Peter Sellers, "Being There." Infantile, yes. Retarded, no. You went full retard, man. Never go full retard. You don't buy that? Ask Sean Penn, 2001, "I Am Sam." Remember? Went full retard, went home empty handed..."

Og det er vel ikke annet å si enn at Leonardo DiCaprio went full retard i denne filmen. Men han gjorde det godt nok til en Oscar, spør du meg.

Omegle

2009-08-30T02:15:00.001+02:00

Hvis du noen gang skulle kjede deg litt, ikke ha noe å gjøre, liksom - besøk omegle. Madeleine viste meg denne siden for noen uker siden og den er smått genial. Konseptet er veldig enkelt, det er en chatside, hvor man kobles sammen i samtaler to og to. Og hva er så spesielt med det? Vel, alt er helt anonymt. Som siden sier, chat with a stranger. Og det er bokstavelig talt det du gjør. Du velger helt selv hvor mye om deg selv du vil fortelle, og står dermed også fritt til å lyve så mye du vil.

Og bare så det er sagt: det er ganske morsomt å lyve. Bare vær klar over at den du chatter med sannsynligvis (?) lyver like mye selv.

Jeg var for eksempel hos Helene ikveld, og man kan faktisk få ganske hysteriske samtaler ut av et slik program. Vi endte opp i en samtale som for en utenforstående så ut til å være en samtale mellom en egyptisk bigamist og en stripper. Den egyptiske mannen var sjokkert over at noen kunne tenke seg å være stripper, mens stripperen ikke helt skjønte greia med to koner. Da stripperen fortalte at i sitt land hadde man én kone og én stripper, ble egypteren berolighet.

Høydepunktet ble allikevel da egypteren plutselig forstod at det å strippe gav ganske god avkastning og ba om å få opplæring i yrket.

Prøv da vel, du får deg en god latter. Hvis du har fantasi nok!

deUSYNLIGE

2009-08-27T20:00:00.002+02:00

Idag fikk jeg endelig sett deUSYNLIGE, og attpåtil hadde jeg selskap av denne jenta. Jeg hadde hørt vanvittig mye bra om filmen, både fra medier og folk jeg kjenner, og det er jo heller ikke lenge siden Amanda-utdelingen fant sted. Der ble deUSYNLIGE tildelt to priser (musikk og klipp), noe mange mener er en skandale. Flere filmvitere mente nemlig på forhånd at deUSYNLIGE hadde fortjent priser for både beste film og beste mannlige hovedrolle (Pål Sverre Valheim Hagen).

Det var rett og slett ikke fritt for at jeg hadde ganske store forventninger da jeg satte meg ned i sofaen. Forventningene ble innfridd. Jeg skal ikke skryte på meg å ha sett veldig mange norske filmer, men dette er helt klart en av de beste norske filmene jeg har sett.

Av alle de gode tingene, var kanskje skuespillet den aller beste biten. I de tre største rollene møter vi Aksel Hennie, Pia Tjelta og Ane Dahl Torp ... nei, vent litt! Vi gjør ikke det! De er ikke med, noen av dem dem! Og herregud så befriende det er! Det er nemlig Trine Dyrholm, Ellen Dorritt Petersen og tidligere nevnte Pål Sverre som gir hovedpersonene et ansikt. Det gjør de på en så finstemt og imponerende måte, at jeg ikke en eneste gang tvilte på det de sa eller gjorde. Resten av skuespillerne leverer også på et høyt nivå, noe som selvfølgelig er med på å forbedre helhetsinntrykket.

Historien baserer seg rundt en hendelse som fant sted åtte år tilbake i tid. Denne hendelsen førte til at hovedpersonen Jan Thomas har sittet i fengsel de siste åtte årene. I filmens nåtid har han sluppet ut av fengselet og prøver nå å begynne på nytt. Han får seg jobb, men kommer i kontakt med en fra fortiden og det å starte på nytt skal vise seg å bli vanskeligere enn antatt.

Alt i alt fungerer rett og slett det meste i denne filmen, regissert av Erik Poppe. Det er noen detaljer som skurrer litt, men det er ikke så farlig. Jeg sier som Maren, at har du ikke sett duUSYNLIGE, så gjør det. Du skal få lov til å ikke like den, men se den nå allikevel. Det kan faktisk være verdt det. Selv om det er en norsk film.

Takk, Mr. Bell

2009-08-26T23:15:00.003+02:00

.
Av og til skal det ikke mer til enn en kort telefonsamtale,
før dagen plutselig ikke er så mørk lenger allikevel.

Foto: leeroi1 @ deviantart

Karriere

2009-08-26T21:30:00.001+02:00

Idag dro Madeleine til New York. Det kan vel til og med hende at hun sitter på flyet akkurat nå. Hun er der for å studere engelsk i tre og en halv måned. Jeg har visst om det veldig lenge, og hun har snakket om å dra i ihvertfall et halvt år. Allikevel føles det så innmari rart at hun faktisk har dratt nå. For de av dere som ikke vet det, så er Madeleine kanskje den personen jeg kjenner jeg snakker aller mest med. Vi snakker sammen så godt som hver eneste dag, enten på telefon, meldinger, msn eller ansikt til ansikt.

På et eller annet vis har hun gått fra å være en tilfeldig jente i matteklassen min, til å bli en av mine aller beste venner, en jeg kan fortelle absolutt alt til. Nå lurer jeg på når jeg hører fra henne neste gang. New York skal ligge noe sånt som 6 timer etter oss i tid, noe som gjør at det kan bli litt vanskelig å finne tidspunkter hvor begge har internett tilgjengelig. Også kan det vel hende hun skal gjøre noe, da. I New York.... For alt jeg vet kan det hende hun ender opp med å skaffe seg en karriere der borte.

Og apropos karriere (jada, jeg skrev det bare for å få en fin overgang), idag var jeg hos en karriereveileder! Jeg har jo foreløpig ingen spesifikk plan for hva jeg skal gjøre med livet mitt, og håpet er vel strengt talt at jeg skal få noen ideer etter to timer til veiledning som de så fint kaller det. Den første timen var en ganske rar opplevelse, hvor jeg gjorde alt fra å sortere bilder til å snakke og tegne små tegninger. Ikke vet jeg, men om to uker skal hun altså ha klar en rapport og forslag til både karriereretning og studier.

Etter besøket hos karriereveilederen var jeg sammen med Marianne og Ina i noen timer, og vi gjorde vel strengt talt ikke så mye mer enn vi pleier. Det vil si at vi spiste litt, loket ganske mye og brukte littegrann penger. Kanskje.

Ruterknekt returnerer

2009-08-25T14:40:00.004+02:00

Etter et fravær så langt at det på ingen måte kan unnskyldes, er jeg nå tilbake i bloggverden. Kortstokkland gjenoppstår fra asken, kabalen legges på nytt. Imorgen er det faktisk tre måneder siden sist jeg blogget, et kvart år, med andre ord! Jeg vil anta at de fleste hadde slått seg til ro med at de nå hadde sett det siste til undertegnede, men det er faktisk noen som har klikket seg inn hit helt fram til nå. Kanskje har jeg fortsatt tilhengere der ute...?

Jeg innser at det vil være rimelig urettferdig å bare brase tilbake som om ingenting har skjedd og late som at det er 27. mai idag. Siden sist har jeg hatt fire eksamener med en snittkarakter på 4,75, fullført videregående skole og hatt en lang, etterlengtet sommerferie. Det ideele (mener noen) hadde vært å studere, men jeg gjør ikke det foreløpig. Studier har allikvel litt å gjøre med at Kortstokkland nå gjenopplives.

Julie og Ina går på skole i Oslo, Davina er i Bergen, Linda og Heidi er i Trondheim, Madeleine drar til New York imorgen og blir borte i tre og en halv måned - folk jeg er vant til å ha kontakt med hver dag forsvinner. Det er ikke lenger så enkelt at alt jeg trenger å gjøre er å dra til skolen og vennene mine er der.

Ved å gjeninnta tronen over Kortstokkland vil jeg rett og slett gjøre det litt enklere for dem jeg ikke ser hver dag å følge med på hva jeg gjør og tenker på, men selvfølgelig - alle er velkomne til å lese og kommentere! Det ryktes faktisk at jeg har skrevet en og annen bra post i min karriere...

Velkommen tilbake til Kortstokkland!
(Og Julie - ingen "du har ikke noe liv å følge med på"-spøker, takk.)

Hei mai

2009-05-26T18:05:00.003+02:00

I mai har jeg igrunn bare sett film, virker det som - i cirka denne rekkefølgen:

Fargo, Zodiac, United 93, Short Cuts, The English Patient, Mysterious Skin, Paycheck, X-Men Origins: Wolverine, North Country, The Brave One, Scream, The Nanny Diaries, King Kong, Lonely Hearts Killers, Fight Club, Cassandra's Dream, Happy End, The Number 23, Kung Fu Panda, Swordfish, Madagascar, L.A. Confidential, Perfume, Seabiscuit, You Can Count On Me.

Neida, så. 25 filmer på 26 dager er jo ikke så verst. (Hallo, jeg har et liv. Nesten.)

Q's & A's

2009-05-19T22:50:00.004+02:00

Når er neste gang du treffer personen som tar pusten fra deg?
Neste uke. Kanskje.

Kan du sove uten dyne?
Vel. Egentlig ikke. Laken til nød.

Har du og bestevennene dine noen tradisjoner?
Nei, og det er litt trist.

Vil ditt neste kyss være en feil?
Det håper jeg virkelig ikke.

Tror du ekskjærester kan være venner?
Tjah.

Hva var det første du tenkte da du våknet i dag tidlig?
"LØØØØP!"

Hva plager deg mest?
At jeg er så innmari .. teit.

Noe som plager deg akkurat nå?
Ja, det er det. Ehe.

Hva er din sivilstatus?
Enslig/singel, alt ettersom hvordan du stokker bokstavene.

Er du fornøyd med det?
Nei.

Tror du på evig kjærlighet?
Den dagen jeg får et ordentlig bevis på det, kanskje.

Har foreldrene dine facebook/nettby?
Hah, nei.

Når var sist noen ringte deg?
3, 4, 5 timer siden?

Hvis du kunne drikke kun én ting resten av livet, hva ville det vært?
Jeg burde sikkert svare vann, men jeg tror det må bli .... cola.

Ville du datet en fra en annen by?
Klabert.

Liker du kosing?
Det kommer vel igrunn veldig ann på hvem jeg skal kose med...

Når var sist du ville dra til en person?
Ttttorsdag.

Hva var det siste du gråt for?
Dette er deprimerende: Fremtiden.

Har du noen gang mottatt en veldig lang unnskyldning?
Tror ikke det.

Hva innså du i dag?
At det å ligge på gresset og se bare himmel faktisk er ganske fint.

Navngi tre personer som fikk deg til å smile i dag?
Linda, Morten og Madeleine, seph.

Hva gjorde du 07.45 i dag tidlig?
Sov. Akkurat som igår og imorgen og i overimorgen og .. ja.

Hva skal du gjøre i morgen?
Sannsynligvis se alt for mye film. Og hente en pakke!

Har du ketchup på pommes frites?
Så godt som alltid.

Hvor er du om en time?
I sengen min. (Come on, picture it. Rawr.)

Tror du på karma?
Ja.

Har du grått i dag?
Nei.

Hva hører du på?
Fill My Little World - The Feeling (hjertehjertehjerte)

Hvem var den siste jenta du pratet med online?
Madeleine

Hvem var den siste gutten du pratet med online?
Morten

Hvem var den siste personen som ringte deg?
Mamma.

Hvem skal du være med på lørdag?
Veeeet ikke enda.

Har du planer om å flytte i nærmeste framtid?
Egentlig ikke, men man vet jo aldri.

Hva står det i den siste meldingen du fikk?
"Jo, han er jo det. Men han er så teit liksom... Ser du på?"

Siste filmen du så på kino?
X-Men Origins: Wolverine

Hvor er din bestevenn akkurat nå?
Hjemme, hjemme, grad-dinner.

Hvem andre er i rommet med deg akkurat nå?
Bare fantasivennen min.

Hva var det siste du gjorde før du gikk å la deg i går?
Pusset tenner.

Hvilken hårfarge liker du best?
Naturlige, ehe.

Hvordan er håret ditt i dag?
Overraskende bra!

Lykkelig?
Sjeldent, men nok til at jeg lever.

(Snappet fra Helene!)

Screamo

2009-03-17T16:00:00.005+01:00

Det var høylys dag i et boligområde.

Jeg var på vei hjemover. En bro strakte seg over de mange veiene nedenfor og jeg tråkket over den med raske skritt. Selv om solen strålte på himmelen og det så ut til å være vår, var det forholdsvis kaldt i luften, faktisk så kaldt at jeg hadde kneppet jakken helt opp og trukket hendene inn i ermene. Jeg gikk av broen og svingte mot venstre.

Foran meg lå nå industritrappen i metall som fungerte som en snarvei opp en skråning. Idet jeg var halvveis opp trappen hørte jeg to stemmer, en kvinnes og en manns, som skrek til hverandre. Det hørtes ut som om de sto like ved trappen, et sted til høyre. En stor snøhaug dekket sikten dit.

Etter enda noen trinn kunne jeg se ryggen på mannen. Det var tydelig at de kranglet om noe. Han veivet med armene og skrek til en dame som skrek minst like høyt tilbake. Plutselig skrek damen høyt og skingrende, jeg så mot dem og så mannen dukke. En flaske suste like over hodet hans og fortsatte mot trappen.

Raskt bøyde jeg hodet unna, og fikk så vidt et glimt av flasken idet den suste forbi ansiktet mitt. Med et brak smalt den inn i rekkverket og eksploderte i et titalls glasskår. Jeg snudde meg bort i frykt for å bli regnet ned av flyvende glasskniver, men unngikk dem.

Et øyeblikk ble jeg stående stille. Hadde de to skrikende i det hele tatt fått med seg at jeg var der? Det virket ikke sånn. De skrek fortsatt til hverandre og jeg skjønte at jeg ikke hadde så mye annet valg enn å fortsette oppover. Vel oppe så jeg hvordan tårer hadde fått mascaraen til damen til å renne utover ansiktet hennes, hvordan hun rettet en truende og anklagende finger mot mannen som sto der, hvordan han desperat prøvde å roe henne ned. De veivet med armene og jeg måtte gå ut i veien og i en stor halvsirkel rundt dem.

Det var høylys dag i et boligområde.

Og det ble lyd!

2009-03-08T19:30:00.000+01:00

Nei, det ble ikke det.

Idag var dagen. Etter fire døgn, altså nittiseks timer, skulle jeg endelig snakke igjen. Jeg åpnet munnen og snakket.

Det hørtes akkurat ut som på onsdag. Store deler av lyden forsvinner, så det høres ut som om noen sitter og trykker av og på en mute-knapp. Pappa ler, mamma skjønner det ikke. Selv er jeg litt enig med begge. På en måte er det veldig komisk å høre på og det er jo helt merkelig å forsøke å snakke når bare noen av lydene jeg vil lage blir hørt. Samtidig er det litt skummelt, for jeg vet ikke hva som er grunnen til at det blir sånn.

Imorgen, eller til nød tirsdag, skal jeg til en spesialist som vi antar kommer til å si jeg har en virusinfeksjon på stemmebåndene. Den har vel igrunn vært der i overkant lenge, vel? Det er nå en uke siden stemmen først begynte å oppføre seg rart...

Silence, it kills me!

2009-03-06T19:15:00.001+01:00

Førtiåtte timer.
Førtifuckingsåtte timer.
Jeg har ikke sagt et ord på førtiåtte timer.
Det er da virkelig helt sinnsykt?!

Jeg skal innrømme det, at da legen fortalte at jeg ikke fikk snakke igjen før søndag kveld, tenkte jeg med en gang at det aldri kom til å gå. Faktisk forventet jeg å snakke allerede igår, men jeg har faktisk ennå tilgode å si noe. Av og til lager jeg en lyd eller et kremt eller noe, men det er jo bare sånn det er. Jeg mimer masse, men jeg snakker ikke.

Å være stille idag gikk ganske lett, for vi var ikke på skolen så lenge, og hos Linda skrev jeg bare det jeg ville si på pcen og viste det til henne. Vel hjemme, sånn i halv 1-tiden, så jeg TV og film og da trenger jeg liksom ikke si så himla mye. Dog, det er vanskelig å holde helt kjeft selv om jeg er alene. Jeg snakker sinnsykt mye til meg selv, jeg tenker bare ikke på det. Ikke før nå.

Imorgen tror jeg kan bli stress, for jeg har ingen planer. Å sitte hjemme en hel dag uten å si noenting kan bli supervanskelig, men jeg tror nok bare jeg må gjøre mitt beste. (Jeg må gjøre mitt beste selv om jeg skulle finne på noe å gjøre også, selvfølgelig.)

Timer igjen av stillhet: 48.

Deprimerende rekord

2009-03-05T19:15:00.000+01:00

Jeg har nå holdt kjeft i 24 timer. Det er det lengste jeg har vært stille noen gang. Egentlig må jeg si (ehe) det har gått overraskende greit, selv om det frister veldig å si noe på ordentlig de gangene det er noen som ikke skjønner tegnspråket mitt. For det er faktisk tegnspråk det går mest i, selv om jeg også har skriblet en del i blokken min.

Det vanskeligste er faktisk å la være å snakke til meg selv, for det pleier jeg å gjøre konstant når jeg er alene. Skal jeg være stille, så må jeg nødvendigvis være stille selv om ingen hører meg også.

Idag var jeg på åpen dag på UiO og det var egentlig bare rot og tull, men jeg slapp fire timer historie så det var supermegaverdt det. Jeg så en god del kjente fjes og noen av dem kjente meg tilbake. Cola-automaten der ville ikke gi meg cola selv om jeg puttet på penger, så bare det var igrunn grunn god nok til at jeg ikke vil studere der.

Etter å ha sett oss ferdig på UiO dro Ina og jeg tilbake til sentrum og der møtte vi Carina. Det var kos, for jeg har ikke sett henne siden Hove, noe som er over åtte måneder siden. Vi spiste litt og loket masse rundt også dro vi hjem og nå sitter jeg her. Og er stille.

Jeg tror det kan bli vanskeligere å være stille imorgen, for da skal jeg på skolen og vi skal ha norsk. Så vidt jeg har forstått skal vi gjøre oppgaver og det kan også tenkes det skal være i grupper. Herlig.

Timer igjen av stillhet: 72.

Tause-Mads

2009-03-04T21:40:00.002+01:00

Stemmen var ikke tilbake idag heller, og ikveld var jeg derfor hos en lege. Han skjønte så godt som ingenting, av følgende grunner:
- jeg er ikke syk
- jeg er ikke/har ikke vært forkjøla
- jeg røyker ikke
- jeg har ikke sunget mye eller på annen måte overanstrengt stemmen
- jeg er ikke sår/øm/irritert i halsen
- jeg har ikke allergi
- jeg har ikke astma
- jeg har ikke pustevansker
- i det hele tatt.
Allikevel kommer det altså bare en sjelden lyd hver eneste gang jeg forsøker å snakke.

Dersom du kjenner meg, vet du hva den neste setningen jeg skriver vil bety for meg. Jeg har fått snakkeforbud i 3-4 dager. Nå skal jeg grave meg en grav og dø. (Nesten.)

Hvis jeg ikke er bedre på søndag skal jeg til en øre-nese-hals-spesialist som kanskje/kanskje ikke kommer til å konstatere virus på stemmebåndene og kanskje/kanskje ikke komme med en lur behandlingsmåte.

Foreløpig skriver jeg alt jeg vil si på en liten blokk, imorgen skal jeg på åpen dag på UiO. Kan bli interessant. På flere måter.

Videoblogg!!

2009-03-03T18:15:00.002+01:00

Rimelig kjipt å være dere akkurat idag, for jeg hadde faktisk store planer om å lage min aller første videoblogg noen gang idag. Stemmen min er dessverre ikke tilbake enda, så derfor blir det bare nok et skriftlig innlegg. Sorryy.

Saken er faktisk sånn, at stemmen min er enda verre idag enn den var igår. Jeg har gått rundt på skolen og gapt som en eller annen fisk, uten at det har kommet annet enn tilfeldige lyder ut av munnen min. Det har ikke vært praktisk, og jeg har måttet gjenta meg selv mye for at folk skal skjønne hva jeg prøver å si. Bright side: Noen syns det er morsomt, så de ler. Haha. Ehe.

Husets hobbylege, altså mamma, lurer på om jeg kanskje har fått et virus på stemmebåndene. Det er kanskje ikke helt usannsynlig, iogmed at det ikke finnes noen andre naturlige årsaker til stemmeløsheten. Jeg har ikke vært syk, skreket mye eller vært på fylla og jeg har heller ikke vondt i halsen. Allikevel er jeg nesten stum. Derfor skal jeg kanskje til legen imorgen dersom det ikke er bedre da.

Tipper legen blir fornøyd - sist gang jeg var der, for ca en måned siden, sa han at jeg ikke var der så ofte. Han skulle bare visst hvor skada jeg egentlig er (hysj, Madeleine). Så ja. Snakkes senere (ahhahahahah). Sorri.

Stumfilm

2009-03-02T12:40:00.000+01:00

Da jeg snakket med Heidi på telefonen igår bestemte stemmen sin seg for å leke sirkusartist litt, så den hoppet opp og ned. Jeg hostet og harket litt og trodde det gikk fint, men det ble faktisk verre. Utover kvelden ble jeg mer og mer rar i stemmen og jeg begynte så smått å bli bekymret for at jeg ikke kunne ha religionsfremføring dagen etter (ahahahhaha).

Idag tidlig var stemmen fin igjen. Trodde jeg. Plutselig forsvant den helt. Og borte har den vært.
Jeg slapp religionsfremføringen, men jeg savner virkelig stemmen min!

Festløve(heheh)

2009-03-01T22:40:00.000+01:00

Jeg har ikke blogget siden 25. og det er fordi jeg har vært så sinnsykt aktiv i det siste og ikke hatt tid til å sitte stille så mye som de få sekundene det tar å skrive en bloggpost engang. Igår var jeg på personalfest med jobben (fins det personalfest med noe annet enn jobben?) og det var greit nok. Vi var ca 50 stykker og Maria og jeg var faktisk igjen blant de ti siste! For å si det sånn, det var første gang Madeleine gikk fra en fest før meg.

På fredag jobbet jeg før jeg dro i bursdagsfesten til Julie. Det var dødskjedelig på jobb med ingen mennesker - jeg tok faktisk ikke i én eneste penge hele kvelden og det har aldri skjedd før. Det var livligere på festen, og ja, klassen til Julie er gal. Hihi.

Hele helgen har ellers gått med til å gjøre religion og engelsk. (Jeg har ihvertfall prøvd.)

Akkurat nå har stemmen min fucket seg helt opp uten grunn, jeg håper den er sånn imorgen.

(PS: Prøv å late som om jeg har hatt et liv plis, da blir jeg glad.)

Skole-postsecret

2009-02-25T15:00:00.002+01:00

Da jeg fant en tom vinflaske i en av søppelbøttene på skolen idag, så jeg for meg at et eller annet sted på skolen gikk det noen rundt og håpet det ville føre til at noen oppdaget alkoholproblemet hans/hennes.

Jeg tror det kunne vært ganske mange som forlot den der.

Oscarschmoscar

2009-02-23T19:25:00.000+01:00

Det var Oscarshow inatt, og hadde det ikke vært for at det var skole idag (første dag etter ferien, ugh) hadde jeg sittet opp for å se på. Jeg stod opp ekstra tidlig idag for å finne ut selv hvem som vant og for å se klipp av vinnerne idet de ble ropt opp på scenen. Tidligere har jeg sittet på youtube og sett på tidligere vinnere, for jeg syns det ser så fantastisk ut.

Av alle de Oscar-nominerte filmene hadde jeg faktisk bare sett tre (The Dark Knight, In Bruges og tidligere omtalte Revolutionary Road), men jeg hadde allikevel en viss peiling på hvem jeg trodde ville stikke av med de gjeveste statuettene.

Heath Ledger vant selvfølgelig beste mannlige birolle for sin tolkning av the Joker i The Dark Knight. Dette må ha vært den sikreste vinneren i Oscars historie, og jeg kan egentlig ikke tenke meg hvilket oppstyr det ville blitt dersom en av de andre nominerte var blitt kåret som vinner.

I kategorien beste kvinnelige birolle, som kanskje var den mest åpne skuespiller-kategorien, vant Penélope Cruz for Vicky Christina Barcelona. Hun var vel å regne som en liten favoritt, men særlig Viola Davis var troende til å snappe prisen.

En av de største overraskelsene var kanskje Sean Penns triumf i klassen beste mannlige skuespiller. På forhånd mente man seiren stod mellom ham og Mickey Rourke. Både Penn (Milk) og Rourke (The Wrestler) har fått kjempekritikker for sine rolletolkninger, og mange tippet også Rourke som vinner - spesielt etter at han vant både BAFTA- og Golden Globe-pris for The Wrestler. Men gullstatuetten endte tilslutt opp hos Sean Penn.

Oscar-vinneren for beste kvinnelige skuespiller ble min favoritt Kate Winslet. Rollen hennes i The Reader hadde allerede vunnet henne en Golden Globe, en BAFTA og en Screen Actor Guild, og mange forventet en seier til henne også nå. Dette var i tillegg hennes sjette nominasjon, og mange nominasjoner uten seier er ofte med på å tippe vekten ørlitte grann i din retning.

Egentlig hadde jeg håpet Kate Winslet skulle bli nominert for rollen i Revolutionary Road, for der syns jeg virkelig hun var enestående. Dog, hun vant og jeg har ikke rukket å se The Reader, så jeg er mer enn fornøyd nå!

Den store Oscar-vinneren ble filmen Slumdog Millionare med åtte priser av ti mulige (inkludert beste film), mens storfilmen The Curious Case of Benjamin Button ble en slags taper med bare tre statuetter av tretten.

Alt i alt regner jeg med at det var et storslagent show, selv om det bar tydelig preg av de økonomiske tidene verden nå er inne i.

(Full liste over vinnerne finner du her.)

Natterangler

2009-02-22T02:55:00.000+01:00

Jeg er våken og klokken er så mye at den nesten stemmer overens med fødselsdatoen min. Det er ganske sjeldent jeg ser det klokkeslettet, for å si det sånn.

Istad fant jeg dette her:

Herreminhatt. Jeg dør. Jeg elsker Laura Linney. Inni meg, liksom. Som sagt. Hvis hun frir, da sier jeg ja. Ja.! (Sett inn hjerter her.) Elskelskelsk.

God natt. Hahaha, jeg er hos Ina, må nok hjem før det er natt. (Eller, det er natt, men jeg må hjem før jeg sover. Ish.)

Flatlining

2009-02-21T14:15:00.000+01:00

PCen min lever på lånt tid for øyeblikket. Situasjonen er faktisk så dårlig at den to ganger har skrudd seg helt av. Poff. Det er ikke snakk om et lite hint, en bluescreen først eller noe sånt, neida. Fra fargerik og susende til svart og stille på et lite sekund.

Egentlig trodde jeg det var vifta som var gåen, for maskinen har sust så innmari i en lang stund. Pusteproblemer? At den skrudde seg av kunne dermed være et tegn på overoppheting, tenkte jeg.

Datateknikeren var enig med meg i overopphetingen, men mente det kom av at kjøleelementet er ødelagt. Jeg visste ikke at PCen hadde kjøleelement engang. Hm. Ifølge ham var det ikke vits å reparere, det ville heller lønne seg å kjøpe ny.

Tja.

Kramer vs. Kramer

2009-02-18T21:10:00.000+01:00

Dette er Dustin Hoffman (ser dere vel?) og Justin Henry. Justin er dobbelt så gammel som meg egentlig, så dette er et gammelt bilde. Det er tatt fra filmen som gjorde ham til den yngste som noen gang har blitt Oscar-nominert (8 år) - og han fortjente det.

Jeg syns dere skal se Kramer vs. Kramer, jeg. Den var fin.

Sjåppahållikk?

2009-02-18T21:00:00.000+01:00

Først av alt: Jeg har sett begge filmene jeg nevnte i gårsdagens post, Evil Under the Sun igår og Death on the Nile idag. Jadda. (Ingen av de andre jeg ikke har sett da, selvfølgelig eheh.)

Igår var en sykt random dag, men alt i alt den mest fornuftige (i mitt hode) så langt i ferien. Jeg fikk gjort veldig mye, selv om noen ting var mer fornuftige enn andre. Klokken 11 var jeg ferdig spist og påkledd og da startet jeg Evil Under the Sun som jeg elsker mer og mer for hver gang jeg ser den. Ja, den er gammel. Som i 30 år eller deromkring.

Fra halv tre til fire var jeg på refleksjonsteori i forbindelse med sikkerhetskurset på vei, populært kalt langkjøring. Det var egentlig litt bortkastet, for jeg tror igrunn alle som var der kunne gjort akkurat det samme hjemme for seg selv. Men det er obligatorisk, da...

Etter det dro jeg til Oslo for å møte Ina. Hun ble litt forsinket, og derfor var jeg på Norli i Universitetsgata i nesten en time helt alene. Jeg gikk gjennom hele butikken fra hjørne til hjørne og etasje til etasje, det har jeg aldri gjort før. De ansatte så litt rart på meg av og til, særlig hun ene som satt ved engelsk fiction-hyllene, for dem gikk jeg fram og tilbake foran sikkert tjue ganger. Allikevel kjøpte jeg faktisk ingenting. (Tøysa, jeg kjøpte en bok.)

(Tøysa igjen, jeg kjøpte tre.)

Alle som kjenner vet at det er livsfarlig å la meg være alene for lenge i en bokhandel, man kan faktisk risikere at jeg aldri kommer ut igjen. Sannheten er selvfølgelig at jeg kjøpte fem bøker. Jada, fem. Det er lov, for bøker er så fine! Bøker er det beste jeg vet. (PS: Idag leste jeg ut Alice-boken - scoore.)

Ina dukket selvfølgelig opp, og da gikk vi nedover Karl Johan mot Sentralstasjonen og gikk bare innom én butikk på veien. Det var en bokhandel, ja. Da vi kom til stasjonen gikk vi på Burger King fordi det er sykt godt og Ina og jeg spiser ganske ofte der når vi er sammen.

Deretter gikk vi videre til Platekompaniet, både den i stasjonsbygget og den megastore på Oslo City. Faktisk kjøpte jeg ingenting der heller. (Joda, en cd og to dvder, sorry, jeg skal slutte å lyve.) Neida.

Mm. Igår var en fin dag igrunn, og jeg var ikke engang sur for at det snødde hele dagen. Downside er selvfølgelig at det ikke er alt for lenge igjen av ferien. Tja, det får vel gå.

HÅH, pspspsps: jeg kjøpte bukse og genser også. Gærningen.

Feriestress

2009-02-16T23:05:00.000+01:00

Med unntak av sommerferien som er så uendelig lang, pleier jeg å ha som mål å få gjort noe fornuftig hver dag av ferien. Hva som er fornuftig er selvfølgelig helt opp til meg selv, det kan være å lese ut en bok, se noen filmer, kjøpe noe jeg trenger eller kanskje til og med gjøre noe skolearbeid.

Til tross for at jeg nesten hver dag har et eller annet jeg føler jeg burde ha gjort, kan det godt hende jeg legger meg og tenker at jeg kastet bort en feriedag. Samtidig prøver jeg å ikke legge meg alt for sent, for jeg vil heller ha muligheten til å utnytte dagen fort, framfor kvelden/natten. Det er liksom sjeldent jeg finner på å dra til byen klokken elleve om kvelden..

Når feriene begynner å nærme seg gleder jeg meg alltid så til det å kunne slappe av, gjøre ingenting, ta det helt med ro i en hel uke eller hvor lenge ferien enn varer. Allikevel syns jeg på en måte det er viktig å få noe ut av dagene, det føles liksom riktigere.

Som sagt trenger det absolutt ikke være særlig fornuftig ting jeg gjør, hvertfall ikke fornuftige for andre, jeg må bare føle at jeg har fått noe ut av dagen. Dagen idag er jeg for eksempel egentlig misfornøyd med. Jeg jobbet fire og en halv time, men det er også det jeg har gjort. Og det holder liksom ikke helt, gjør det vel?

Min plan om å se filmene jeg har, men ikke har sett, ser også ut til å bli et evigvarende prosjekt for jeg klarer søren meg aldri sette meg ned for å se noen av dem. Det er litt merkelig igrunn, for det er ikke bare de rare, spesielle filmene, men også filmer som Fight Club, King Kong og Zodiac. Igår så jeg film, men det var "Mord på Orientekspressen" fra 1974 som jeg så for sikkert femte gang. (Jeg har også veldig lyst til å se "Death on the Nile" (1978) og "Evil Under the Sun" (1982) igjen iløpet av ferien.)

Egentlig har jeg bare ett stort mål med denne ferien og det er å lese ferdig "Alice's Adventures in Wonderland and Through the Looking-Glass" og det tror jeg faktisk går fint. Dog hadde det vært fint med noen delmål også, som litt krydder på en måte.

Jeg stresser faktisk med å slappe av. Det er kanskje ikke rart jeg er litt rar.

Jeg liker tilfeldigheter

2009-02-15T00:55:00.000+01:00

Den 17. oktober 2008 tok jeg bloggpause og folk lurte på om bloggen var død.

Jeg har ikke blogget siden 17. januar.

17. er ikke en fin dag å blogge på, for sannsynligheten for at det ikke kommer ny post den 18. er ganske overhengende, ser det ut til. (Okå, jeg sjekket og det har faktisk bare skjedd én gang at jeg har blogget både 17. og 18. i samme måned!)

Jajaja, tilfeldig altså. Det er sent og jeg er trøtt, men se det fra den lyse siden - dette er en bloggpost!

Revolutionary Road

2009-01-17T21:20:00.001+01:00

Julie sendte meg en sms igår, og spurte om jeg ville bli med på kino. Filmen det dreide seg om var Revolutionary Road, og jeg sa umiddelbart ja. Helt fra ryktene om filmen begynte å surre på IMDB visste jeg at denne ville jeg se. Etter at Kate Winslet vant Golden Globe for sin hovedrolle for få dager siden ble jeg enda mer opprømt. Mange ble nok overrasket, inkludert Kate selv, for flere hadde spådd Anne Hathaway som vinner for sin innsats i Rachel Getting Married. Forventningene mine var rett og slett ganske skyhøye da vi entret kinosalen.

Starten ble ikke helt som forventet, men det var fordi kinomaskinisten ikke fulgte meg. De første minuttene var bildet delt i to, og den øverste delen ble vist nederst. Det var ganske forstyrrende å se April (Kate) snakke med kroppen til Frank (Leo), mens hodet hans kikket opp fra kanten, nede ved kinogulvet. Det ble imidlertid ganske fort fikset på og fra da av var jeg solgt.

Jeg tror faktisk jeg kunne sittet ganske lenge og sett på bilder fra huset, kontoret og kostymene. Det var så fantastisk flott alt sammen. Jeg festet meg ved detaljer som stolene rundt bordet på kjøkkenet, telefonene og stoler som ble vist på lerretet i noen få sekunder.

Når skuespillet og historien klaffet så til de grader i tillegg, så ble det rett og slett en stor filmopplevelse. Jeg er evig glad i IMDB og har derfor en tendens til å tenke mye på informasjon jeg har lest, nominasjoner eller priser filmer og skuespillere har fått. De beste filmene for meg er derfor de hvor jeg helt glemmer slike ting, og forgaper meg helt i historien.

Jeg tenkte ikke en eneste gang på at Kate Winslet er 5 ganger Oscar-nominert, uten seier. Jeg tenkte ikke over at det var Kate Winslet. Det var April Wheeler, og det var Frank Wheeler, ikke Leonardo DiCaprio. Jeg har ikke sett Rachel Getting Married enda, men jeg skal gjøre det, for dersom Anne Hathaway topper Kate Winslets rolletolkning i Revolutionary Road er det et stort stykke filmkunst.

Revolutionary Road var rett og slett fantastisk. Selv om den sannsynligvis ikke vil treffe like godt hos alle var den absolutt en fulltreffer hos meg, og jeg kommer nok til å tenke på den lenge, lenge etterpå.

Snart på veien

2009-01-16T13:00:00.002+01:00

Idag sto jeg på teorien! Jeg sto! Det var en vanvittig lettelse, mer enn noe annet. Som jeg har skrevet tidligere, hadde jeg allerede vært på trafikkstasjonen en gang, men da måtte jeg snu. Denne gangen gikk alt knirkefritt, med unntak av at jeg måtte ta bilde hele tre ganger før det ble bra nok...

Da jeg satte meg ned foran pc-skjermen ble jeg veldig lettet over det første spørsmålet, men de tre neste satte en støkk i meg. Det var rett og slett vanskeligere enn jeg hadde trodd, og jeg skjønner godt at mange stryker. Gratistestene på internett, feks denne, er ikke gode nok som forberedelse.

Det var en god del spørsmål jeg var usikre på tilslutt, men jeg ville ikke sitte i en evighet å gå gjennom, for det hadde helt sikkert endt med at jeg byttet meg helt bort. Derfor valgte jeg å avslutte etter å ha godt gjennom svarene mine noe sånt som fire ganger. Jeg var slett ikke sikker på å stå, og nettopp derfor var det veldig oppløftende å se tommel opp-tegningen som dukket opp.

Nå får jeg sannsynligvis oppkjøring en gang i mars, og den skal jeg klare.

Morgenstund

2009-01-13T16:00:00.002+01:00

Igår våknet jeg med et brak og stablet meg ut av sengen på vaklende ben. Selv om det var mandag og jeg hadde sovet lenger enn jeg gjør noen andre dager, kjentes det allikevel ut som om det var et par timer for lite. Veien inn på badet virket uendelig lang, selv om det i virkeligheten knapt dreier seg om mer enn ti skritt.

Vel inne på badet skulle det vise seg at jeg faktisk var ordentlig trøtt. Jeg dusjet, og hadde skrudd av vannet da det gikk opp for meg at jeg hadde glemt å vaske håret. Dermed ble dusjen nesten dobbelt så lang. Det var igrunn dumt, for jeg har en veldig tett timeplan å følge om morgenen.

Ute av dusjen fikk jeg kastet i meg frokosten min, pakket sekken og kledd på meg. Jeg så på klokken og skjønte at jeg egentlig burde ha gått akkurat nå. Jeg gikk gjennom min mentale huskeliste og bestemte meg for at nå kunne jeg gå.

Utenfor døren stakk jeg hånden i lomma etter nøkkelen som ikke lå der. Den lå heller ikke i den andre lomma eller i sekken. Jeg fortet meg inn igjen og sjekket hylla jeg pleier å legge den, under bordet og i bagen. Vekk var den og vekk ble den. Idet jeg hadde bestemt meg for å la leiligheten stå ulåst, kom jeg på ekstranøkkelen. Jeg hentet den og kavet meg ut av huset alt for sent.

Det er litt praktisk å ikke ta buss på mandager, for da er det en sjanse for at bilsjåføren er litt treig i tillegg. Det var hun.

Idag våknet jeg halv 7 og trodde først jeg hadde forsovet meg. Jeg kikket på klokken og bannet, for jeg kunne sove en og en halv time til. Det gikk selvfølgelig ikke. I en time og et kvarter ble jeg liggende og stirre i taket, men tilslutt ga jeg opp. Jeg var trøtt hele dagen og lo stort sett hele dagen. Nå er jeg trøtt.

Om fremtiden

2009-01-10T22:50:00.002+01:00

Jeg var i Oslo med Ina igår, etter skolen. Vi holdt oss unna Karl Johan og Stortinget og de områdene hvor det har vært så mye opptøyer i det siste, og det var en fin tur. Platekompaniet på Oslo City er flink til å ha ting jeg vil ha, men noen ganger er det dyrt. 249 kr for en dvd? Ikke spesielt aktuelt, egentlig. Et annet sted jeg alltid ender opp med å legge igjen penger er Ark Pocket på Oslo S, og det gjorde jeg igår også. Jeg liker bøker.

Da vi satt og spiste, endte vi etterhvert opp med å snakke om fremtiden. Ikke veldig fjern framtid, heller noen måneder fram i tid. Vi går sisteåret på videregående begge to, og burde vel strengt tatt hatt en eller annen svak form for plan i forhold til hva vi skal gjøre neste år.

Det har seg derimot sånn, at vi har ingen planer. Av vennene mine tror jeg bare det er én som har en helt spesifikk plan. Én. På en måte er det trøstende, for det betyr at andre er like dårlige som meg, men samtidig er jeg litt redd for at mange skal sitte igjen uten å ha bestemt seg. Ops?

Jeg kan ikke med hånden på hjertet si at jeg har forsøkt å finne ut hva jeg vil neste år, sjekket muligheter, skoler og studieretninger. Det er vel egentlig ingen grunn, det har bare aldri skjedd. Problem 1: Jeg aner virkelig ikke hva jeg vil bli når jeg blir "stor".

Sannsynligvis har vel alle en drøm, om det så er å bli skuespiller, rockestjerne eller brannman. Min drøm? Jeg har lyst til å bli forfatter. De som kjenner meg har sikkert hørt det før, men jeg tror egentlig ikke det høres så seriøst ut de gangene jeg snakker om det. Det er faktisk seriøst, jeg har lyst til å bli forfatter.

I den forbindelse har jeg på en måte vært litt innom et studie, nemlig et studie av creative writing på et universitet i Canada. Jeg har lyst, tror jeg, men så er jeg meg, og da er det med en gang mange spørsmål som popper opp.

Klarer jeg å flytte til et annet sted? Et annet land? Andre siden av kloden? Klarer jeg å flytte til noe helt fremmed? Klarer jeg å begynne rett på et studie etter videregående? Klarer jeg eventuelt å få søkt innen fristen? Vel... Vi får se?

Gatelangs

2009-01-07T08:10:00.002+01:00

Jeg sto langs veien og ventet. Det var iskaldt og mørkt. Hvert eneste billys som nærmet seg fanget interessen min. Med ett så jeg et mindre lys på fortauet til venstre. Etterhvert som det nærmet seg, skjønte jeg at det var en sykkel. Det var igrunn ikke så uvanlig, for uansett temperatur og vær er det noen som våger seg ut på to hjul i trafikken.

Da sykkelen kom nærme nok til at jeg så ansiktet på syklisten, la jeg også merke til at han hadde bremset betraktelig ned. To meter fra meg stoppet han plutselig helt og hoppet ned fra setet.

"Du, kan jeg spørre deg om en ting," spurte han.
"..ja?"
"Jo, du skjønner det.. Jeg sykler ganske ofte til jobb, ja, sykler her, altså, og jeg ser deg jo liksom her ganske ofte."
"..ja?"
"Ja, det jeg lurer på er egentlig hvorfor du står akkurat her? Det er jo en bussholdeplass her, men den er liksom ti meter unna, så jeg tror jo ikke akkurat det er bussen du venter på?"
"Nei, det stemmer jo det.. Har du tenkt mye på det her, eller?"
"Vel, altså.. Ja."
Jeg lo litt.
"Hvorfor tror du jeg står her da," spurte jeg.
"Nei, det er det, jeg vet ikke helt."
"Okå. Jeg venter på en venn av meg som begynner samtidig som meg på skolen. Ja, hun kjører og jeg sitter på. Det er ikke verre."
"Når du sier det, så høres det igrunn fornuftig ut."
"Ja, jeg vil tro det," sa jeg.
"Mm. Ja, jeg får nesten komme meg videre, da. Til jobb, altså."
"Ja, det høres lurt ut.."
"Ja. Jo. Vi ses vel kanskje en annen gang, da."
"Det kan nok tenkes, ja.."

Han satte seg på sykkelen og tråkket videre. Jeg ble stående igjen og lure på hva han hadde trodd jeg sto der for. Det kunne jo forsåvidt vært ganske mange alternativer...

"Nei, du skjønner det, jeg driver med UFO-forskning, og ifølge mine kilder er det ca i dette området flest nordmenn blir kidnappet i UFOer i løpet av et år. Sannsynligheten er altså ganske stor for at også jeg kan bli kidnappet, dersom jeg bare oppholder meg her lenge nok."

"Du vet.. Det kan bli litt fullt i Oslo og sånn på kveldstid, folk byr seg jo fram på annethvert gatehjørne. Folk er jo dessuten ganske rike her i området, så jeg tenkte like greit å utnytte tiden min litt bedre. Dyrt å være ungdom i 2009, vet du."

"Jeg er hemmelig agent for den norske stat, men dette er hemmelighetsstemplet, altså! Jeg får oppdragene mine her, jeg venter bare på budmåken min. Det er fint hvis du flytter deg, egentlig, for jeg tror budmåken min er litt sjenert av seg. Ja, jeg sa agent, ja."

Ok, jeg tilstår

2009-01-06T21:30:00.000+01:00

Jeg har et hemmelig lager og jeg liker det!

Siste feriedag

2009-01-05T21:15:00.001+01:00

Ganske mange begynte på skolen idag, men på skolen min hadde lærerne planlegningsdag. Egentlig var planen at jeg skulle ta teorien for bil idag. Jeg hadde lest og øvd, og dro til trafikkstasjonen. Det viste seg at man måtte søke om sertifikat før teorien, ikke etter sånn jeg (les mamma) trodde. Derfor måtte jeg bare dra hjem igjen, og får tidligst tatt teorien på fredag.

Da jeg kom hjem bestemte jeg meg for å utnytte dagen litt, ikke bare sløve den bort selv om det var siste feriedag. Jeg fant fram støvsuger og Swiffer-kost og kastet meg over bokhyllene på rommet mitt. Først swiffet jeg over bøkene mens de sto i hylla, så flyttet jeg dem ned på gulvet. Deretter støvsugde jeg hylla (støvallergi? ja). Etter å ha flyttet alle bøkene ned på gulvet og støvsugd alle hyllene, måtte bøkene nødvendigvis tilbake.

Jeg pleier alltid å endre litt på ting når jeg støvsuger hyllene. Denne gangen bestemte jeg meg for å flytte på boksene med dvder, for å utnytte hylleplassen litt bedre. Hylla over PCen fylles derfor nå av mine favorittbøker
- det er et herlig syn!

Jajajaja.. Januar

2009-01-04T14:40:00.001+01:00

Så hadde januar plutselig vart i treogenhalv dag. Jeg har ikke blogget siden ifjor! Høres sykt lenge ut igrunn. Det har ikke skjedd så innmari mye egentlig, jeg kunne godt ha postet et "ja, nå sitter jeg her igjen"-innlegg, men det gjorde jeg altså ikke. Istedet skal jeg poste en oppsummering av dagene siden den siste av fjoråret.

31. desember:
- Middag hos Davii
- Film hos Juliet

1. januar:
- In Bruges

2. januar:
- Senteret med Juliet
(aka jeg kjøpte 5 dvder)
- Jobb, yeiy

3. januar:
- Jobb
- Middag/øh/fest hos maddiieeatthedisco
- Lese hele Henkelenke

4. januar
- Øvekjøre
- Så satt jeg her

Score!

Topp 5 - året 2008

2008-12-31T17:30:00.001+01:00

Enkelt og greit, i listeform, dette har vært med på å prege året 2008 for meg. Ting jeg har gjort, sett, hørt, likt eller mislikt.

Nedturer:
1. For mye drama
2. Begravelser
3. De første to månedene av skoleåret
4. Kjøretimer
5. Russens terrorliste

Favorittnettsider:
1. IMDB
2. Facebook
3. YouTube
4. Bloggen, vel
5. It's, haha

Favorittsanger:
1. Where You Are - Orson
2. Morningside - Sara Bareilles
3. In the Morning - Razorlight
4. When The Day Met The Night - Panic At The Disco
5. Electric Bird - SIA

Favorittalbum:
1. Culture Vultures - Orson
2. Little Voice - Sara Bareilles
3. Konk - The Kooks
4. Pretty. Odd. - Panic At The Disco
5. The Trick To Life - The Hoosiers

Favorittbøker:
1. The Book of Lost Things - John Connolly
2. Death of a Superhero - Anthony McCarten
3. Big Mouth & Ugly Girl - Joyce Carol Oates
4. The Virgin Suicides - Jeffrey Euginides
5. The Time Traveller's Wife - Audrey Niffenegger

Favorittfilmer:
1. Heaven
2. The Dark Knight
3. Juno
4. Interview
5. Rent

Favoritt TV-serier:
1. Brothers & Sisters
2. Skins
3. So You Think You Can Dance
4. Dirty Sexy Money
5. Grey's Anatomy

Favorittdubbeditter:
1. iPod
2. PC
3. Ny mobil
4. PlayStation 2
5. Speilreflekskameraet

Favoritthendelser:
1. Roma-turen
2. Hovefestivalen
3. Bli 18 år
4. Island-turen
5. (...)

Sist, men ikke minst:
Oppturer:
1. Fullføre håndballsesongen med smågutta
2. Sesjonen
3. Tyskeksamen
4. Vennskap
5. Engelsktimene

Godt nyttår, alle sammen :D

Alt jeg kan gjøre, alt jeg kan se..

2008-12-31T14:40:00.001+01:00

Jeg kan spise bananpannekaker, cookies, Happy Meal, kiwi, lollipop, sirup og honning. Jeg kan drikke alkohol, sjampanje og .. saltvann.

Jeg kan snakke med Abie, Alfie, Andy, Anthony, Belle, Billy Brown, Blake, Debbie, Delilah, Donna, Eddie, Esteban, Frank Mills, Fred, George, Grace Kelly, Houdini, Ishmael, Jackie, Jean, Jenny, Jimmy, Joan, Juliet, Karoline, Kirby, Laura, Lena, Leni, Leo, Leyna, Lucy, Lyla, Mandy, Mary, Mia, Moe Lerner, Natalie, Patricia, Paul McCartney, Ray, Roxie, Samantha, Siv, Sophia, Suzanne Mattox, Taylor, Thomas, Valerie og William.

Jeg kan dra til Afrika, Allentown, Amerika, Amsterdam, Babylon, Baltimore, Catalunya, Chicago, Dalston, Egypt, Hamburg, Hollywood, Leningrad, London, Los Angeles, Manchester, Miami, Mississippi, Monte Carlo, New York, Oxford, Paris, Rockferry, Seattle, Stockholm, Texas, Vegas, Vienna og Walcott.

Jeg kan se et midnattsshow, jeg kan smile som om jeg mener det, jeg kan bli et kjærlighetsgissel, jeg kan vente på at klokken skal bli ni om ettermiddagen, jeg kan kjøre heis og skape overskrifter, jeg kan snuble og falle, jeg kan være redd, jeg kan bli borte, jeg kan dra i mitt første bryllup, jeg kan se papirfly og hvite fugler, jeg kan kaste meg på siste tog.

Jeg kan følge lyset, jeg kan dra tilbake til Oz, jeg kan prøve å hjelpe, jeg kan redde verden, jeg kan leve for alltid og se en million ansikter, jeg kan lese brev, jeg kan se solen, jeg kan leke med lego, jeg kan se froskeprinsen og en krystallkule, jeg kan sitte, vente, ønske, jeg kan kaste bort tid.

Jeg kan spille gjørmefotball, jeg kan flytte ut, jeg kan spise meg selv og fly avgårde, jeg kan ri på en hvit hest, jeg kan vente på at monster skal drukne, jeg kan se glasshus, jeg kan se et eiketre, jeg kan lære hvordan man redder liv, jeg kan smile, jeg kan være naiv, jeg kan kysse en jente, jeg kan danse i måneskinnet.

Jeg kan alt.

..med min iTunes

Han derre Jarle

2008-12-30T21:50:00.000+01:00

Vel, det ser ut som om mannen som elsket Yngve bør komme seg til Lofoten fortest mulig.
Praktisk at NRK kan drive med sånn kontaktannonsering, igrunn.

Middag // Soverommet

2008-12-29T13:00:00.002+01:00

Pre-post:
Jeg tror aldri jeg har drømt så mye som jeg har gjort den julen her. Eller, det kan være. Men nå husker jeg så mange flere. Gjerne flere hver natt, og noen ganger skjønner jeg ikke om det er drøm eller ikke. Jeg sover ganske dårlig for tiden. Her er to fra inatt.

---

Det var en del snø på asfalten, den kjentes kram og knaste under føttene mens jeg gikk. Jeg hadde to bæreposer i hver hånd og klarte ikke å gå så fort som jeg pleier. Det var merkelig, men jeg klarte ikke å huske hva som var oppi posene. Selvfølgelig kunne jeg stoppe og se etter, men jeg ville ikke stoppe, ikke nå.

Solen og snøen gjorde det så lyst ute at jeg nesten ikke klarte å holde øynene oppe. Overalt blinket det i hvitt. Det var få bygninger og trær, bare store flater hvit snø. Jeg kunne se huset nå, og det gikk opp for meg hvor langt jeg egentlig hadde gått. Det var fire trinn opp til døren. Der satte jeg fra meg posene. Fingrene mine hadde dype, røde avtrykk etter plasthåndtakene. Jeg ringte på og gikk.

Vel hjemme la jeg meg bare ned på sofaen. Det var ikke lenge til jeg måtte ut igjen, så det var ikke vits i å gjøre noe spesielt. TVen sto på, og jeg ble sittende og se på det som sto på. Tilslutt sovnet jeg, tror jeg, for plutselig var det blitt mørkt ute og TV-programmet var slutt. Jeg plukket opp mobilen som lå ved siden av meg. "1 melding mottatt" lyste mot meg. Det var over en time siden. "Middagen er klar" stod det. Jeg bannet for meg selv, så løp jeg.

---

Jeg slo opp øynene. Solen strålte inn gjennom vinduet, gardinene var trukket fra. Da jeg satte meg opp i sengen kjente jeg at jeg hadde vondt i både ryggen og nakken, og jeg husket hvor hard jeg hadde syntes sengen var. Jeg trakk fra heklegardinene som hang ned foran sengen og satte føttene ned på gulvet.

Gulvet var iskaldt, enda det ikke var vinter. Føttene mine fomlet rundt på gulvet etter tøfler, men jeg fant ingen. Jeg trakk bena opp igjen og gjemte dem godt under dyna, men ombestemte meg og trakk heller hele dyna rundt meg.

Fra der jeg satt, i midten av senga, hadde jeg utsikt til hele rommet, bortsett fra hjørnet rett til høyre. Rommet hadde få, men store møbler. Midt på den motstående veggen sto en enorm dobbeltseng i tre. Til høyre for den stod et massivt sminkebord i samme stil. På veggen til venstre hang en bokhylle med fire hyller, alle fullstappet med bøker. Det hang en gammeldags rislampe i taket, men den var ikke på. Veggene var malt i en dyp rødfarge, men rommet virket allikevel stort og lyst.

En av dynene i dobbeltsengen beveget seg, og et ben dinglet plutselig utfor kanten.

HavMads

2008-12-28T00:10:00.002+01:00

Hellooooo fishie!
(Click, watch, be amazed.)

Ny header!

2008-12-27T18:30:00.000+01:00

Okå, jeg skal innrømme det. Akkurat nå føler jeg meg flink her. Jeg er egentlig fantastisk dårlig på alle mulige datating, men jeg har nå hvertfall prøvd å lage en header her. Faktisk er jeg rimelig fornøyd, for jeg hadde ikke trodd jeg skulle få det til i det hele tatt. Bare det at det har skjedd en forandring er jo dermed et fremskritt. Så ja, hvertfall.

Ny header.

Den reisende

2008-12-27T10:30:00.004+01:00

Jeg satt på togsetet med en taustige i fanget. Stigen var rullet sammen og tok ikke mer plass enn en sammenrullet sovepose. Trinnene var av lyst tre, tauet hvitt. Den så ganske ny ut, men jeg visste at den var brukt, hvertfall et par ganger.

Trærne suste forbi utenfor, jeg så egentlig for meg at jeg var langt ute i skogen. Jeg satt på høyre side av toget, og ignorerte fullstendig utsikten på venstresiden. Så vidt jeg kunne se var jeg alene i vognen.

Etter noen minutter stoppet toget, uten noen form for annonsering. Jeg reiste meg og gikk av. Perrongen utenfor var dekket av et tynt lag snø. Det var helt mørkt rundt meg, det eneste lyset jeg kunne se kom fra en gatelykt et stykke til venstre for meg. Jeg gikk ditover.

Det tok ikke lange tiden før jeg følte meg litt mindre som en skogsvandrer. Her og der så jeg konturene av diverse bygninger og hus. Veien svingte mot høyre og jeg fikk øye på et stort, hvitt hus. Jeg gikk mot det, opp trappen og ringte på døren.

Gutten som åpnet var ganske høy og hadde sort hår. Jeg rakte ham taustigen, han tok den imot og la den fra seg på en stol. Deretter vinket han meg inn, og jeg fulgte etter ham ned trappene. Det var tre trapper i alt, før vi tilslutt endte opp i noe som så ut som en blanding av en stue og et soverom. Han slang seg ned på senga og pekte mot en stol hvor jeg kunne sitte. Det surret en film på tven, og vi ble sittende i stillhet.

Det tok lang tid før noen av oss sa noe, og det var for det meste ufullstendigheter. Etterhvert var klokken blitt så mye at det var på tide for meg å dra hjem. Han ville følge meg til toget, så vi gikk tilbake opp de tre trappene og ut. Det snødde nå. Han hadde lue, og jeg trakk på meg hetta.

Istedenfor å gå rett fram, fulgte han veien til høyre. Etter en stund så jeg en trikkeholdeplass. Omgivelsene var plutselig ikke folketomme lenger, heller tvert imot. Trikken var stappfull. Han nærmet seg den, og gikk på. Idet han satte føttene på gulvet, reiste trikkekonduktøren seg og skrek mot ham. Kondukteren reiste en dirrende pekefinger mot oss begge to, og vi rygget skremte ut av trikken.

Før vi fikk sukk for oss grep to politimenn oss i nakken og dro oss med seg. Vi halvt gikk og halvt snublet bortover den snødekte brosteinsgaten, med dusinvis av øyne stirrende på oss. Politimennene loste oss inn dørene til en nedslitt Narvesenkiosk. Vi beveget oss bort i et hjørne, og ble stående i stillhet.

Snart kom en kvinnelig politibetjent bort til oss. Vi var visstnok mistenkt for å ha solgt narkotika. Jeg kikket uforstående på gutten, men han ristet bare på hodet. Politibetjenten derimot, stirret bare skeptisk på oss, og ba oss rekke fram en hånd. Vi valgte begge høyrehånden.

Med den største forsiktighet satte den kvinnelige politibetjenten på et halvt gjennomsiktig plaster på hendene våre. Jeg løftet hånden mot ansiktet og så at det var gullglitter smeltet inn i plasten. Etter bare noen sekunder krøllet plasteret seg sammen og falt av. Jeg så bort på gutten ved siden av meg. Plasteret hans krøllet seg også, men saktere, det så nesten ut som om det ikke ville falle av.

Det endte opp på gulvet allikevel, og politibetjenten kikket på oss, på plastrene og tilbake på oss. Hun beklaget seg i flere minutter, mente det bare hadde vært en fryktelig misforståelse og hun håpet vi ikke hadde tatt noen skade. Videre skubbet hun oss ut av Narvesenkiosken. Det snødde enda mer nå.

Vi endte opp tilbake på togstasjonen hvor jeg hadde gått av. Toget tøffet inn på stasjonen og jeg trådte på. Da jeg snudde meg var bare fotsporene hans synlige i nysnøen.

Dagens meme

2008-12-21T22:10:00.004+01:00

Okej, nå er jeg igang!

Regel 1: Sett iTunes på Shuffle.
Regel 2: Skriv ned den første linjen fra de første 20 sangene, samme hvor irriterende de er.
Regel 3: Når noen gjetter riktig gjøres sangene om til tykke bokstaver.
Regel 4: Man gjetter ved å skrive nr + sangtittel i kommentarfeltet.
Regel 5: Å slå dem opp på Google eller andre søkemotorer er juksing.

1: Step one, you say we need to talk
2: Brad Pitt is not cool
3: Take me away, take me away
4: Pop, six, squish, a-ah, Cicero, Lipschitz

5: The heart is a bloom
6: Baby, wake up, baby, come see
7: When there's nowhere else to run
8: I don't know what I'm doing wrong

9: Comparisons are easily done
10: A pretty sight I may not be
11: So, you say I need to consider this
12: Something always brings me back to you

13: Some folks like to get away
14: We get it almost every night
15: Oh, how it's been so long
16: You need a friend, I'll be around

17: When the moon is in the seventh house
18: Oh, oh, oh, woke up today
19: Met on a rainy evening in the summertime
20: What do you do with a BA in English?

Poster fasiten som kommentar om ca en uke dersom ikke alle er gjettet :)

Endelig film

2008-12-21T15:00:00.001+01:00

Jeg har sett to filmer i det siste - Twilight på kino med Madeleine og OB, og The Hours i forbindelse med norsktentamen. Vent litt, vi ser Malcolm X i engelsken, men den teller jeg ikke med. Før The Hours kan jeg ikke huske sist jeg satte meg ned i sengen med det formål å se en film. Idag er dagen, igjen, endelig.

Jeg sitter sammenkrøllet i sengen med pcen foran meg, og på TVen flimrer Paranoid Park. Sannsynligvis kommer jeg til å se Wicker Park også. I tillegg ligger minst syv filmer i esker rundt omkring jeg enda ikke har sett, inkludert The English Patient, Short Cuts, The Aviator og Monster's Ball.

Det er så deilig å bare sitte her, slappe helt av, gjøre ingenting. De siste ukene har vært sykt stressende og idag er egentlig den første ordenlige fridagen jeg har hatt på to eller tre uker.

Jeg kommer til å sitte her i hele dag.

Gamle notater

2008-12-14T14:35:00.003+01:00

Jeg har ryddet i skuffer og hyller på rommet mitt idag. Nederst i en skuff fant jeg et sammenkrøllet ark med noen skriblerier på. Det står liksom ikke å mye, egentlig, og jeg kan ikke huske når eller hvorfor jeg skrev det.

Ingen er perfekte. Perfekte sammen? Prøv og feil. Velge hvem som slipper inn i din verden. Gå gjennom livet uten å kjenne noen. Unngåelsen - du eller den andre perfekte.
Elske noen høyere enn deg selv. Våkne lykkelig. Hvordan ville livet vært hvis du ikke hadde møtt denne?

Og hva er du virkelig villig til å gå glipp av?

Hvor store hemmeligheter er du villig til å skjule? Hvor mye kan skjules for deg? Andres historier blir dine.

Det ultimate målet. Hvilke løgner er du villig til å fortelle? Spiller tiden noen rolle hvis du allikevel ender opp med riktig person? Hvordan vet man? Hva er vi redde for? Å elske noen uten å bli elsket tilbake?

Alt vi gjør kan påvirke andre, eller forandre livet ditt. Følelsen av å være alene. Samtale. Stillhet. Alt det positive vs alt det negative. Hva skal til for å slippe taket? Bruke mulighetene dine, andre kan være villige til å gjøre alt for å ha de samme.
Ikke gjør det for deg, gjør det for dem.

Når er vi virkelig fri? Vil vi egentlig være det?

Når ditt største ønske går i oppfyllelse
- er du virkelig lykkelig?

TV-titting

2008-12-08T22:15:00.001+01:00

Da reklamen for "Hvaler" begynte å gå på TV2 i sommer, så jeg for meg en dus og vakker dramaserie som fant sted i en litt ubestemmelig tidsperiode. Jeg så for meg små, blonde barn som løp rundt i smårutete kjoler og oppbrettede kortbukser. Mødrene skulle ha skaut, mens fedrene aller helst bare ville sitte på brygga med en sneip i munnviken.

Istedet finner jeg meg selv sittende og kikke inn i et moderne og grelt nåtids-Hvaler, hvor historiene i hovedsak dreier seg om spikspennagærne mennesker. Hovedpersonen heter Maria, og hun er psykolog. At det i det hele tatt skulle være mange nok mennesker på et så lite sted med problemer nok til at en psykolog skal kunne ha arbeid i seks måneder, er for meg litt vanskelig å begripe, men det skal man kanskje ikke tenke så mye på.

For gale er de alle som én. Ikke bare Marias tante ordføreren og forfatteren Mads (!) med skrivesperre (!!), men også stakkars undertrykte Steffen (18), hans tunnelredde farmor og småkriminelle Espen. Og som om ikke det er nok med de faste deltagerne i Marias liv og yrke, så raser det inn flere tilfeller fra nærområdet som alle trenger hjelp til noe.

Selvfølgelig er ikke Maria bare en vanlig psykolog, hun har også et nært samarbeid med lokalpolitiet. Hun er selvfølgelig også medhjelpelig i gisselsituasjoner også. Hallo.

Men de skal ha for at det er littegrann realistisk oppi alt dette urealistiske. Man tror liksom litt på det, da. Selv om de både overspiller og underspiller og generelt er merkelige. Kanskje har man litt lyst til å tro på dem, så skjønner man at folk faktisk er like gale som enn selv?

I snøværet

2008-12-08T07:30:00.012+01:00

Det snødde ute, han hadde merket det med engang han gikk ut. Fordi det var så mørkt ute hadde han ikke sett det, egentlig. Han hørte lyden av snøflakene som landet på jakken, kjente kulden fra dem mot kinnene. Det knaste under føttene hans for hvert steg han tok. Glidlåsen på jakken var trukket helt opp, men kulden trengte seg inn allikevel. Forsiktig trakk han hetten over hodet, og lutet hodet.

Snøen knaste fortsatt under føttene hans. Hvert skritt lagde så mye lyd i den ellers så stille morgenen at han aller mest hadde lyst til å stoppe. Stå helt stille, lytte til stilheten, ikke puste engang, bare såvidt være til. Vite at nå, akkurat nå, er det ingen som hører eller ser meg.

Veien er så evig lang. Svart, egentlig, han vet det. Men nå er den hvit. Hvit som snø, fordi det er snø. Så enkelt er det av og til. Veien er hvit fordi det snør. Av og til er det akkurat slik man tror det er. Trærne har også snø på seg, men de ser uendelig mye mørkere ut. De strekker seg lengtende mot himmelen, men solen er ikke der. Han kan så vidt skimte de første strålene. Det er fortsatt lenge til hele solen vil dukke opp.

Bussen stopper foran ham. Han går på selv om han ikke vil. Det hjelper ikke. Han vet han må. Hver dag, gå skrittene i den knasende snøen, vente, gå ombord. Den er aldri tom. Aldri så tom han skulle ønske den var. Det er alltid noen der. Noen ganger ser de på ham, men oftest ikke.

Det er best å sitte ved vinduet. Der har man utsikt til alt, til hele verden som kjører forbi i snødekte, kalde biler. Han kan se hvor bussen kjører, hvor han er på vei. Men han kan jo veien. Det er den samme veien som hver dag. Noen svinger, mange rundkjøringer og av og til et busstopp hvor noen vil på.

Lyden av noen som vil av skjærer i ørene hver gang. Det får bare være, for folk må jo av. Det er jo bare derfor de tar bussen, for å kunne gå av. Ingen tar bussen for å sitte på den. De må jo av. Og av går de. Enten her, eller der. Kanskje på neste stopp?

Det snør enda mer når han går av bussen selv. Lyden mot hetta er overveldende. Det knaser som besatt under skoene. Han følger veien, går bortover mot bakken som alltid venter der. Den er også hvit idag. Hvit som snø. Men det er fotspor i den.

Han plasserer forsiktig bena i avtrykkene som allerede er der. Det er liksom enklere sånn. Han blir usynlig, og ingen kan se ham. Det er ikke noen andre som har gått opp bakken. Bare den som lagde fotsporene. For det er jo bare ett sett fotspor. Han har ikke gått der, har han det? Det ser ikke sånn ut. Det er ett sett fotspor og ingen ser ham. Han er usynlig. Igjen.

Tilfeldige tanker om venner

2008-12-06T00:10:00.000+01:00

I engelsktimen på mandag fikk vi beskjed om at vi skulle ha en skriveøkt. Læreren ga oss ett ord, og vi skulle skrive om det i x antall minutter. Et av ordene vi skulle skrive om var "friendship".

Senere på kvelden lå jeg i sengen min og slet med å sovne. De gangene det skjer er det som oftest fordi jeg tenker veldig på et eller annet. Denne gangen (som så mange ganger før) handlet det om mitt eget såkalte kjærlighetsliv. (Hah.) Det som virkelig slo meg er at hver gang jeg liker noen, så liker jeg dem egentlig ikke.
Ta det med ro, jeg skal forklare.

De siste, tja, si 3 jeg har vært interessert i har alle vært personer jeg egentlig aldri kunne sett for meg å være venn med. Egentlig vet jeg ikke hvor mye det har med selve individet å gjøre, det har nok kanskje mer med dem de allerede er venn med. Folk skal liksom alltid være så satans populære. Og vi vet jo alle hvordan det er - de som er populære vet ikke engang at det finnes noe annet. (Tråkker jeg på tær nå? Ops.)

Men så lurer jeg litt, da. Er det virkelig sånn at jeg ikke liker dem, eller er det bare noe jeg forteller meg selv for å få prosessen til å avslutte seg selv før den kommer ordentlig igang? Jeg vet pokker ikke selv. Av og til kunne jeg ønske meg at alle kunne snakke med alle uten at noe ble rart, men hallo. Velkommen til Verden anno 2008.

Så jeg ender som alltid opp med ballen i egne hender. Den eneste måten å finne ut om jeg både liker og liker, eller bare liker, noen er jo å bli litt bedre kjent med vedkommende. Pøh. Piece of cake. Ehe.

Alt på en gang

2008-12-05T23:55:00.000+01:00

Hva?! Desember, sier du?! FEMTE desember?! Da hadde det nesten gått en måned siden sist post. Igjen. Jeg skammer meg. Litt. Ikke så mye som de andre gangene, men litt. De to siste ukene har bare vært stress. Jeg har tenkt på fordypningsemnet i norsk, bildeanalyse på nynorsk, sosiale problemer for individ og samfunn, avtalerett og kjøpsrett. Alt kombinert fører til en helvetesperiode kalt tentamensuker. De to siste ukene har vært lesing og pugging og stressing. (De to ukene før er altså ren latskap når det gjelder Kortstokkland...)

Nå må du ikke tro jeg er ferdig med tentamnene bare fordi jeg blogger, sånn plutselig! Neida, jeg har engelsken igjen, og før det er lurer jommen meg en religionsprøve. Men akkurat nå ikveld, som vanligvis er natt for meg, sitter jeg altså her og knatrer igjen. Jeg tror jeg liker det.

Det har vært en ganske fin dag, igrunn. Først var det nynorsktentamen, og den gikk greit, tror jeg. Deretter subbet Madeleine og jeg rundt på senteret en stund. Vi spiste McFlurry, som er godt selv om det er så kaldt ute at ørene nesten faller av. Vel hjemme var det endelig tid for å slappe av litt. Endelig!
Riktignok starter kjøret igjen allerede imorgen, da må jeg lese til religionen.

Og i tillegg begynner jeg å bli syk. Eller, ja, forkjølet da. Jeg skal ikke klage, bare informere.

Det er Tordenblogg fortiden, og Maren er idag i åttendelsfinale mot Ida Wulff. Jeg hadde aldri hørt om Ida engang, og bestemte meg for å sjekke. For min del ville det vært den ytterste skandale hvis Maren ble kuttet for hennes skyld, men det er jo flertallet som bestemmer, så det er bare å vente og se... Jeg har forsøkt så godt jeg kan å verve stemmere ikveld, så nå krysser jeg bare fingrene!

Scenarioer

2008-11-11T22:55:00.000+01:00

Jeg bråvåknet. Før jeg rakk å sjekke klokken på mobilen skjønte jeg at jeg hadde forsovet meg, det var alt for lyst på rommet mitt til å være halv åtte om morgenen. Idet jeg gløttet ned på skjermen fikk jeg bare bekreftet det jeg allerede visste - klokken var faktisk passert ti. Sannsynligheten for at Julie også sov fortsatt var ganske stor, i og med at jeg er vekkerklokken hennes på dager som idag. Jeg ringte, men hun svarte ikke.

Neste buss gikk om et kvarter, men den hadde jeg aldri rukket. Det ville si at jeg måtte være ute av huset om en halvtime. Å gjøre meg klar til skolen har gått unna på tjue minutter, så en halvtime burde gå greit. Jeg kastet meg rundt, og var ute av døren 28 minutter senere. Jeg kom bare to og en halv time for sent.

---

"Vil du sitte på ned bakken," spurte mamma.
Jeg svarte nei, hadde så god tid, det passet liksom bedre å gå idag. Mamma gikk, og jeg stod igjen i gangen, fortsatt ikledd pysjen. Mamma hadde ventet, hun, hvis jeg hadde villet sitte på. Jeg gikk inn på kjøkkenet og spiste ferdig frokosten min.

En stund senere var jeg på vei ned mot bussen. På toppen av trappen stoppet jeg og kikket mot solen som akkurat hadde tittet fram i horisonten. Bak meg hørte jeg at damen med hunden hadde kommet nærmere, og jeg snudde meg. Hun hadde løsnet den fra båndet et øyeblikk, og det var i dette sekund et ekorn hoppet over veien foran hunden.

Ekornet bykset av gårde, med hunden hakk i hæl. Langs fortauet, over veien, mot trappen. Jeg gikk til side, og grep tak i rekkverket, men det var for sent. Ekornet forsvant mellom trappetrinnene, mens hunden braste inn i meg. Den dårlige balansen min gjorde som den pleier, og jeg ble kastet hodestups utfor trappen. Au.

---

Det var fortsatt noen minutter igjen til friminuttet, men jeg visste at det beste var å være først til kantinen. Allikevel sto det noen mennesker i kø, og jeg stilte meg bakerst. Jeg la fra meg lommeboken for å snappe til meg en sjokolade. Da jeg skulle plukke den opp igjen var den borte, og jeg ble med ett pinlig klar over at beskjeden fra administrasjonen også gjelder i kantina.
Skolen minner nemlig eleven om å ta godt vare på sine personlige eiendeler. Hint? Dine medelever stjeler. Jommen gjør de ikke.

---

Vi trasket opp trappene mot landskapet, vel vitende om at vi skulle kaste bort to timer der på taste usammenhengende på et tastatur. Det var noen der fra før, og nysgjerrig som jeg er kikket jeg meg rundt for å finne ut nøyaktig hvem de var.

Tilslutt endte vi opp med å gå til venstre, og et ansikt lyste mot meg med engang. Jeg visste med meg selv at jeg burde gå og sette meg, men alt jeg så var ansiktet som gikk mot meg og forbi. Uten å tenke snudde jeg meg og fulgte etter, den prøven kunne da umulig være særlig viktig uansett? Noen ganger er instinkt bedre enn logikk, sies det. Kanskje skal det ikke mer til enn et "hei" før alt plutselig forandres? Og da går det greit, da, å være borte fra en prøve.

The object of affection

2008-10-31T22:35:00.000+01:00

"Hallo," sa jeg.
"..Åhshit. Heisann!"
"Eh, hei?"

--

"Hvem var det," spurte kameraten da de sto bak en hylle.
"En jeg rota med forrige helg, faen så kleint!"

Jeg rotet ikke med noen forrige helg, men noen som ligner på meg gjorde tydeligvis det.
Det skal ikke være greit.

10 spørsmål

2008-10-29T22:30:00.004+01:00

Madeleine har vært så vennlig å tagge meg med ti spørsmål,
så here goes.

1. Cam? *wink*
Been there, done that. Tøysejente!

2. Hvilke tre artister/band topper din topp 25 på itunes, eller bare det du hører mest på?
Akkurat nå er det Razorlight, Orson og (omg) Panic At The Disco.

3. Yndlingsplagg?
Her skulle jeg vel sikkert svart noe fashionistic og fancy, men det er tull. Det aller beste jeg vet er å dasse rundt i joggebukse og t-skjorte, så det blir valget.

4. Ville du hatt søndagen på en onsdag, og lørdagen på en mandag hvis du kunne velge?
Nei.

5. Britney eller Chris Crocker?
Æsj, kan jeg si Mark?

6. Striper eller prikker, og hvor på kroppen?
Striper over alt!

7. En kjent person eller to du har møtt?
MØTT? Det blir stusselige saker. Prinsesse Märtha Louise og Morten Morisbak Skjønsberg?
(Ikke det at disse er stusselige, men det var på en måte de to jeg kunne velge. Og begge ble påtruffet på jobb.)

8. Hvorfor blogger du?
Fordi jeg er kul, lzm. (Fordi Maren gjorde det først....)

9. Leser du / er innom bloggen min innimellom / hele tiden?
Ja.

10. Delt en seng med to kåte jævler i en måned eller sovet alene på en sofa i tre måneder?
Jeg har jo allerede prøvd det første en natt, så tror jeg går for det, jeg.

Det snør

2008-10-29T21:00:00.000+01:00

Det snør, det snør, tiddeliVISSTFAEN snør det. ARGH!
Nå er jeg drittlei alt, og for at dette ikke skal bli en skikkelig sinnapost gir jeg meg her.

Ca 1000

2008-10-27T22:00:00.002+01:00

Og såååååååååååååååååååååå verdt det!
Jeg er forelsket.

Mitt eneste par Converse...

2008-10-26T15:50:00.002+01:00

Pappa mener jeg må kaste dem?!

Dager som denne

2008-10-24T22:15:00.002+02:00

På dager som denne har jeg egentlig mest lyst til å skrive side opp og side ned om alt jeg tenker og føler og vil få ut, men jeg vet ikke om jeg klarer å fullføre noe. Det var vanskelig nok å skrive denne setningen.

Jeg tror aldri noe har gått så inn på meg som det som skjedde idag, og jeg har nesten vanskelig for å sette ord på det. Om livet har virket urettferdig før, er det ingenting mot hva det kjennes nå. Jeg håper vi aldri opplever en slik dag igjen.

Vit at jeg er der for deg.

Mer drama

2008-10-20T22:00:00.002+02:00

Det har vært stille lenge i gjengen nå. Ikke stille som i uten lyd, men stille som uten drama. Det har vært antydninger og småtendenser til litt furting, men det har aldri vært i nærheten av de dramatiske høydepunktene som fant sted iløpet av fjoråret. Vanligvis har man gjerne en periode hvor man sier det er stille før stormen, og kanskje er det en slik periode vi har vært inne i nå...

Jeg er litt redd for at det er alvorlig drama på gang. Igjen. Kanskje er det faktisk ennå og ikke igjen, for hvis noe bryter ut, er det av samme grunner som for nesten et år siden. Det er nesten litt utrolig at det fortsatt henger igjen trøbbel fra såpass lenge siden, men det er bare sånn det er.

I hele fjor var så og si alle innblandet i en eller annen krangel. Utrolig nok var faktisk jeg en av de få som ikke var ordentlig involvert i noe stort. Sånn sett er det kanskje litt komisk at det på et vis er delvis min feil at det i det hele tatt er noe drama. Men, men...

En gang har det blitt slått fast at det i det hele tatt er rart at vi klarer å være venner, fordi vi er så forskjellige. Nå viser det seg vel ganske tydelig at ikke alle klarer det, og det kommer igrunn ikke som noen overraskelse. Jeg håper bare vi slipper flere store krangler eller dramaer, for det siste vi trenger dette året her er en eller annen splittelse hvor man begynner å lure på hvem som er "på lag" med hvem.

Det beste for alle hadde nok vært å bare la være å snakke om dette igjen, men samtidig vet jeg ikke om vi får det til. Det er for mye følelser og tanker ute og går. Akkurat nå lurer jeg faktisk på hvor dette skal ende. Kanskje er det bare å se med tiden, men jeg er redd for at alt for mange da ender opp såret...

Djevelens bibliotek

2008-10-20T17:35:00.000+02:00

Overraskende store deler av dagen idag tilbrakte jeg på biblioteket. I førsteklasse ble faktisk ganske mye tid tilbrakt på biblioteket, ihvertfall husker jeg det slik. Det hender vi ender opp der nå også, for all del, men vestibylen er mer ettertraktet hvis vi bare skal sitte et sted.

Idag både begynte og sluttet jeg skoledagen der. Først jobbet vi med religionen der. Støynivået var høyt, ikke nødvendigvis på vårt bord, men på andre. Man får med seg ganske mye bare ved å være tilstede på skolen, og biblioteket er aldeles ikke noe unntak. Om det skulle være noen tvil, så mener jeg ikke her akkurat fagmessig, heller sladdermessig.

Så, etter å ha gjort unna religionstimene, ventet et langt friminutt og deretter engelsk. Etter engelsktimene bestemte jeg meg for å faktisk gjøre litt engelsk og satte meg derfor på biblioteket mens de andre dro hjem. Jeg vet ikke helt hvor lenge jeg satt der med wikipedia og engelskbok foran meg, med sidene oppslått på Demokratene i USA. På et eller annet tidspunkt endte jeg opp med nesa mye lenger ned i boka enn nødvendig, og med øynene alt annet enn åpne.

Det var rett og slett deilig å sove litt. At jeg våknet i firetiden var i grunn mer flaks enn noe annet, og det sørget også for gratistur hjem, da Juliet sluttet akkurat da. Det ble ikke så mye ut av den engelsken, men jeg har fortsatt en uke på meg, så det er ikke krise.

Etter alle disse timene på biblioteket har jeg funnet ut noe. Jeg syns faktisk det hadde vært helt greit å kunne lese tanker, jeg. Man får så mange forskjellige blikk i løpet av en dag, og det er ikke alltid like lett å vite hva man skal legge i dem. Det hadde vært greit med litt hjelp, om enn bare av og til...

Plutselig offentlig

2008-10-14T11:55:00.004+02:00

Men alvorlig talt, det var vel kanskje ikke nødvendig å formulere seg sånn?!
Les mer her.

X ME NOW

2008-10-13T22:45:00.001+02:00

Random MeMe jeg snappet fra Anka. Den er lang.
Noe som overrasker deg?

(x) Jeg savner noen akkurat nå.
(x) Jeg ser mer på TV enn jeg pleide.
( ) Jeg elsker oliven.
(x) Jeg elsker å sove.
( ) Jeg eier kåken jeg bor i.
( ) Jeg bruker kontaktlinser/briller.
(x) Jeg liker dataspill/Nintendo/PlayStation.
( ) Jeg har brutt loven.
(x) Jeg har sex-erfaringer jeg ikke tør snakke høyt om...
( ) Jeg er noens psycho eks-kjæreste.
(x) Jeg liker håndskriften min.
( ) Jeg har feilfri ferskenhud.
( ) Jeg liker sitroner.
(x) Jeg banner daglig/ofte.
(x) Jeg har forandret meg mye inni meg det siste året.
( ) Jeg har en hobby.
(x) Jeg har besøkt en annen verdensdel.
( ) Jeg bærer alltid kniv/barberblad.
(x) Jeg er vanvittig smart.
(x) Jeg har brukket noe.
(x) Jeg har en eller flere hemmeligheter jeg ikke tør avsløre.
( ) Jeg elsker regn.
(x) Jeg er paranoid til tider.
(x) Jeg er positiv til plastisk kirurgi.
( ) Jeg trenger penger akkurat nå.
( ) Jeg elsker sushi.
(x) Jeg snakker vanvittig fort til tider.
( ) Jeg har dårlig ånde om morgenen.
( ) Jeg har gamblet bort penger i Las Vegas.
( ) Jeg har mistet et søsken.
( ) Jeg er født i utlandet.
( ) Jeg barberer/vokser leggene mine.
( ) Jeg har en tvilling.
( ) Jeg overlever ikke uten mobilen.
(x) Jeg har servert en god venn løgner i løpet av det siste halvåret.
( ) Jeg kan lage en treretters-gourmetmiddag fra bunnen.
(x) Jeg er pessimistisk av natur.
(x) Jeg har humørsvigninger.
(?) Jeg har et skjult talent.
(x) Jeg er nesten alltid superengerigsk, uansett sukkerinntak.
( ) Jeg har syklet fra Rena til Lillehammer.
(x) Jeg er singel for øyeblikket.
(x) Jeg har kysset en av samme kjønn.
( ) Jeg liker å snakke i telefonen.
( ) Jeg nærmest bor i joggedress.
( ) Jeg elsker å shoppe.
( ) Jeg foretrekker å shoppe fremfor å spise.
( ) Jeg vokste opp i enkle kår.
( ) Jeg er besatt av bloggen min.
( ) Jeg hater ingen.
( ) Jeg er en god danser.
( ) Jeg skjemmes hvis jeg må vise meg offentlig med moren min.
( ) Jeg ser MTV daglig.
( ) Jeg har drukket til jeg fikk blackout i løpet av det siste halvåret.
(x) Jeg har aldri hatt et fast forhold.
( ) Jeg har avvist noen som påsto at de elsket meg.
(?) Jeg er forelsket akkurat nå.
(x) Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre med resten av livet mitt.
( ) Jeg ønsker meg barn.
(x) Jeg har skiftet bleier minst én gang.
( ) Jeg har hatt politiet etter meg.
(x) Jeg biter negler.
( ) Jeg er medlem av en fanklubb.
(x) Jeg er allergisk mot noe.
(x) Jeg har mye igjen å lære.
( ) Jeg har datet/vært sammen med noen som er minst 10 år yngre enn meg.
( ) Jeg er veldig sjenert i forhold det motsatte kjønn.
(x) Jeg er online altfor mye.
( ) Jeg har minst fem tekstmeldinger på mobilen som jeg aldri kommer til å slette.
(x) Jeg har forsøkt å sjekke opp kjæresten til en venn.
( ) Jeg eier South Park-filmen.
(x) Jeg har det med å bli oppslukt av nettet også i skoletiden.
(x) Jeg hadde en usynlig venn som liten.
( ) Jeg liker countrymusikk.
(x) Jeg liker vennene mine.
( ) Jeg synes Peppes har den beste pizzaen.
( ) Jeg er strukturert.
( ) Jeg blir lett besatt av ting.
(x) Jeg er en perfeksjonist.
( ) Jeg kan teksten til en sang jeg hater utenatt.
( ) Jeg synes halloween er stas.
( ) Jeg ser på Melodi Grand Prix og er stolt av det.
( ) Jeg har datet eksen til en nær venn.
( ) Jeg er lykkelig akkurat nå.
( ) Jeg elsker å snorkle/dykke.
(x) Jeg har vært betatt av noen jeg aldri har møtt.
( ) Jeg kan spille et instrument.
( ) Jeg hater matte.
(x) Jeg har det med å utsette ting av ren latskap og gjør det akkurat nå.
(x) Jeg har medlemskort på biblioteket.
(x) Jeg begjærer oftere enn jeg elsker noen.
( ) Jeg synes Ostepop ruler.
(x) Jeg synes det var kjipt å vokse opp.
(x) Jeg skifter personlighet alt etter hvem jeg er sammen med.
( ) Jeg synes verden ville blitt et bedre sted hvis bare folk smilte litt oftere.
(x) Jeg synes kylling er noe av det beste som finnes.
( ) Jeg har kjærlighetssorg akkurat nå.
(x) Jeg er en nerd.
( ) Jeg føler meg ensom - enten jeg er alene eller sammen med noen.
( ) Jeg prøver aldri å endre meg for andres skyld.
(x) Jeg har det med å se glasset som halvtomt fremfor halvfullt.
(x) Jeg liker smoothies.
(x) Jeg har vært igjennom en operasjon.
( ) Jeg har tatt til meg et omplassert dyr.
( ) Jeg hører på musikk akkurat nå.
(x) Jeg har et eller flere kjælenavn/kallenavn.
( ) Jeg har stjålet en favoritt-CD.
( ) Jeg liker gresskarpai.
(x) Jeg kan spille en favorittsang på repeat i dagevis.
( ) Jeg eier mindre enn 10 CD-er.
( ) Jeg jobber flere dager i uken.
(x) Jeg eier teknologiske duppeditter som jeg aldri har brukt.
(x) Jeg ombestemmer meg ofte.
( ) Jeg blir ofte fortalt at humoren min suger.
( ) Jeg leter etter kjærlighet på feil steder.
(x) Jeg har det med å falle for personer som ikke faller for meg.
( ) Jeg er villig til å prøve alt tre ganger.
( ) Jeg har prøvd sterkere rusmidler enn røyk og alkohol.
( ) Jeg har problemer med å få sove.
( ) Jeg har latskap som min favoritt-synd.
( ) Jeg kan "Fader vår" utenat.
( ) Jeg elsker å trøstespise.
( ) Jeg er kristen.
( ) Jeg er konservativt anlagt.
(x) Jeg kan gå fort i to kilometer uten å kollapse.
( ) Jeg har høyere utdannelse.
( ) Jeg liker å lage mat.
(x) Jeg hater å støvsuge.
( ) Jeg er hekta på fotografering.
( ) Jeg har deltatt i en film.
(x) Jeg er stort sett på bølgelengde med foreldrene mine.
( ) Jeg liker Shakespeare.
( ) Jeg liker å synge.
(x) Jeg drikker mye brus.
(x) Jeg holder inne med en del ting for å unngå å såre andre.
( ) Jeg er ikke innbilsk.
(x) Jeg dagdrømmer konstant.
( ) Jeg eier mer enn tre plagg som ikke sømmer seg i dagslys.
( ) Jeg hater å kjøre bil.
( ) Jeg kommer fra en konservativ/religiøs familie.
( ) Jeg hadde en lykkelig barndom.
( ) Jeg er enebarn.
( ) Jeg er mer sosial på nettet enn i virkeligheten.
(x) Jeg liker faktisk jobben min i blant.
( ) Jeg er glad i dyr.
( ) Jeg liker å skrive brev.
(x) Jeg får lett blåmerker.
( ) Jeg liker å være oppe hele natten og sove hele dagen.
( ) Jeg kan ikke svømme.
( ) Jeg er på jakt etter en ny jobb jeg faktisk liker.
( ) Jeg bruker sminke daglig.
( ) Jeg soler meg aldri.
( ) Jeg har fortsatt en hobby som jeg har holdt på med siden jeg var liten.
( ) Jeg holder ikke ut med familien min.
(x) Jeg elsker rare komiserier på TV.
( ) Jeg synes kaffe er livet.
(x) Jeg har gjort ting jeg ikke er stolt av.
( ) Jeg har papercuts på fingerene akkurat nå.
( ) Jeg har proppet i meg en halvkilo vingummi.
( ) Jeg fikser ikke å være edru.
( ) Jeg bor i et område som kan skremme livskiten fra folk.
(x) Jeg vet alt for mye om en spesiell ting.
( ) Jeg har lest "Tatt av vinden" flere ganger.
( ) Jeg elsker bananer.
(x) Jeg grugleder meg til fremtiden.
(x) Jeg er en håpløs romantiker.
(x) Jeg elsker å kjøpe musikk.
(x) Jeg har droppet noe viktig for å skrive dette.
(x) Jeg kan ikke stikke innom en bokhandel uten å ende opp med et kjøp.
(x) Jeg har en hemmelig drøm jeg skal leve ut før jeg dør.
(x) Jeg er sliten akkurat nå.
(x) Jeg skulle ønske jeg snakket fransk flytende.
( ) Jeg har en lillebror til salgs.
(x) Jeg vil gjerne bli bohem når jeg blir stor.
( ) Jeg elsker vinylplater.
(x) Jeg er høyrehendt.
( ) Jeg tror på engler.
(x) Jeg har sovet mer enn 14 timer i strekk.
(x) Jeg har lyst til å reise akkurat nå.
(x) Jeg har tatt en plastisk operasjon.
(x) Jeg har aldri vært utro.
( ) Jeg har en eller flere tatoveringer.
( ) Jeg har en eller flere piercinger.
(x) Jeg elsker å spise sjokolade.
( ) Jeg har opplevd at noen har dødd i armene mine.
( ) Jeg har aldri sett/møtt en av foreldrene mine.
( ) Jeg har holdt en tale/foredrag for flere enn 200 personer.
( ) Jeg har hoppet i fallskjerm.
( ) Jeg har krasjet med bil/motorsykkel.
(x) Jeg har blitt påkjørt av en bil.
( ) Jeg er medlem av Mensa.
(x) Jeg er for selvbestemt abort.
( ) Jeg røyker for mye.
(x) Jeg har gjort ting jeg aldri trodde jeg skulle gjøre.
( ) Jeg hater at folk er lei seg.
( ) Jeg kan ikke leve uten musikk.
( ) Jeg har vært i Bulgaria.
( ) Jeg liker fotball.
( ) Livet går under hvis jeg går glipp av "Grey's Anatomy" en gang.
(x) Jeg har aldri hatt en one-night stand.
(x) Jeg har vært i Afrika.
(x) Jeg liker å trene, men gjør det aldri.
( ) Jeg elsker å stå opp tidlig.
( ) Jeg har håndmelket en ku.
( ) Jeg har hoppet i strikk.
( ) Jeg har vært i Australia.
( ) Jeg ønsker meg MC/ATV.
( ) Jeg elsker alle årstidene.

Om kantinen

2008-10-13T14:20:00.000+02:00

"Det er ikke noe å se på der, da?"

Wrooooong.

Best på det verste

2008-10-08T23:40:00.000+02:00

Det er jo ganske ironisk at akkurat i den perioden hvor jeg virkelig, virkelig misliker skolen, og føler at ting ikke kunne vært verre og mer stressende, da går jeg hen og får best i klassen på sosialkunnskapsprøven. Det skal jommen ikke være greit.

Det kan jo være et tegn at jeg ble helt svimmel og ør da jeg fikk tilbakemelding, og måtte fysisk lene meg til venstre for at ikke hele romfølelsen skulle falle helt ut av balanse. Jeg tror det er litt sånn med alt for tiden, balansen er ikke helt som den skal være...

Jetlag me all night long, babe!

2008-10-06T10:50:00.000+02:00

02:13
Jetlag!!!!!!!!!!!!! JETLAG!!
J.E.T.L.A.G.
J - jeg
E - elsker
T - tull og tøys
L - LOL
A - altfor sent
G - gurkka nomnom

nå eller no har vært du boka yr skal ikke hjemme før i deg men drar hjem i deg for a good co up le of hou r k a good hus ikke hjemme alltid nei mads i går i går i går i går i går i går i dag hadde du boka yr skal uke jobbe hege nei mads i dag hadde du boka musikk skole linda boka yr skal ikke hjemme alltid nei mads
:) jeTlAgzzz!

02:16
Gurka med 1 G lol du sover du ´´,
heiheiheiheihei hei .
HEI!!? Hei hei hei hei hei hei hei hei hei hei hei hei hei hei hei hei hei hei hei hei mads våkne!!!

02:20
Jeg liger i senngen nå. Dett trode du ike? Jeg håpper du våkknner av dete forr da kann jeg å du vere trøte på skollen i mårgen. Såv gått mama!

02:24
Det s ik så lett å skrive sidelengs så s mobilne mafi hege hele highihiigihiigihiigihi nakenhime heveg jeg og du eh mads tror jeg ikke iganv? Sove kabab nomomno

02:27
I have a plaster on my tommel and a problem in my hode ..................... Jsyk:)

02:30
Hahah gurka med en K var det jeg egentlig mente! Ikke to liksom. To pluss to er fire, ikke tre og tre er ikke to minus fem. Du minus meg er en god natts søvn!!!

02:32
Nå sover jeg og DET gjør du og! Du skrur ikke, du jobber for meg, og DET gjør jeg og!! JeTlAG<333 ¤¿¥§

02:41
Itt gå fra mæ pierre, æ kan ittj lev uten dæ sjø!

---

Takk, Madeleine!

Roma

2008-10-02T22:15:00.000+02:00

Roma var veldig vakkert og hadde perfekt temperatur for meg. Resten av familien klagde over at det var alt for varmt, men jeg elsket det. For første gang klarte Julie og jeg å få til en fellesferie, noe som resulterte i postkort hist og her. Det var utrolig mange andre som også hadde tatt turen til Italias hovedstad samtidig som oss, og alle menneskene ødela litt for stemningen og opplevelsen for min del. Det skal allikevel sies at dette er en by som bør oppleves, og det er mye som bør sees.

Når alt kommer til alt, blir konklusjonen at Roma faktisk er en ganske romantisk by, tross alt...

Mitchell Davis

2008-09-25T20:35:00.002+02:00

Best

YouTube
Blogger

EVER

livelavalive

!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!

Jeg vil ha en sånn til jul.

Somebody's Tuesday

2008-09-23T23:20:00.002+02:00

Først og fremst: Gratulerer med dagen, Linda!

Så. Idag har faktisk vært en overraskende bra dag! Igår var jeg i megadårlig humør, og det gikk ut over langt flere enn det burde ha gjort. Jeg så for meg en helvetestirsdag uten like, og da ble det selvfølgelig ikke slik.

For det første gikk sosialkunnskapsprøven overraskende bra, og resten av skoledagen var ikke egentlig så verst, selvom fire timer rettslære ikke er spesielt mye å rope hurra for. Fordi Linda hadde bursdag idag ble det kake på ganske mange i friminuttet, og ja, jeg drakk cola. Busted.
På vei hjem kræsjet jeg nesa i bussvinduet, fordi noen ganger må man rett og slett konsentrere seg om det som er på andre siden av vinduet. Det er ikke greit, alltid...

Etter skolen fikk jeg gjort unna leksene ganske så fort, for så å forspise meg på pitabrød. Så var det klart for TV-kveld, skal jeg si deg! Først, fra halv 8, So You Think You Can Dance. Jeg innrømmer det faktisk gjerne, jeg. Jeg er faktisk misunnelig. De er så sykt flinke! Mine favoritter er Mark og Chelsie, de er så corky og rare at, jeg smiler bare de er på scenen. Se selv: første uke og tredje uke. Score!

Ti over halv ti var det Grey's igjen. Jeg begynte å se på sesong en, så falt jeg ganske godt ut, men ved hjelp av søs' DVDer har jeg hentet meg inn igjen, og nå er jeg igang med TV-titting også. Det begynte litt trått denne sesongen syns jeg, men idag var det ordentlig bra. De kan bitche, det er sikkert...

Så, TV-overraskelse: Jeg lo høyt av Samantha, Who? Dette er en ny TV2-serie skrevet av "chic-lit"-forfatter Celia Ahern med nylig kreft-opererte Christina Applegate i hovedrollen. Og ja. Det er så bra som alle skal ha det til. Jeg er herved TV-slave på tirsdager langt utover høsten.

Og så da, som om ikke ting var gode nok. SIAs Electric Bird er den beste sangen jeg har hørt på lenge, hvertfall. Jeg klarte knapt sitte stille lenge nok til å skrive denne posten. Og jeg kan ikke engang danse.

Men på torsdag er det historieprøve. Og det blir skummelt.

Vandreren

2008-09-21T23:45:00.002+02:00

Dem av dere som har fulgt meg en stund, og har litt peiling på meg, kan omtrent tenke seg hva denne posten handler om bare ved å lese tittelen. Egentlig er det ikke helt riktig, faktisk.

Joda, jeg føler for å gå igjen, men jeg vet ikke helt om det er av de gode, gamle grunnene eller om det rett og slett er fordi det ikke er så lett å vandre lenger. Det er plutselig blitt veldig forbudt å bare gå ut av klasserommene nå, enda vi fortsatt ikke lærer noe av å være der.

Strengt talt kan jeg vel si at jeg hadde kunnet gått rundt og rundt hele dagen, uten at det egentlig hadde behøvd å være noen grunn - jeg er ganske rastløs. I hele fjor (herregud) var det riktignok en grunn .. eller to .. og det ser faktisk nesten ut som om det holder på å bli en grunn i år også. Jeg må rett og slett være ganske mottagelig for diverse ulumskheter.

En ting som ihvertfall er helt sikkert er at hjernen min godt kunne tenke seg noe, for i det siste har den satt igang et lurveleven uten like hver eneste natt. Det som nesten er litt trist er at drømmene alltid overgår virkeligheten, og de nettene jeg sitter rett opp og ned i sengen og ønsker hardt at det jeg nettopp opplevde ikke var en drøm er faktisk ikke så rent få.

Høres jeg stusselig ut? Det er greit, jeg tror kanskje det kan være litt sant. Men greia er at jeg er ganske lei av disse dagene som ser så alt for like ut. Det skjer liksom aldri noe spesielt.. Nå håper jeg på et unisont og rungende "ENIG!" fra alle sammen, når jeg sier at det hadde vært kult med litt liv. (Ikke noen spydige kommentarer om at man ikke får mer morro enn man lager selv, takk.)

Nå skal jeg krysse fingrene for en realistisk og sanndrømt natt for en gangs skyld, så får vi se det, om det blir noe liv frem mot jul - man kan jo ihvertfall håpe...

Nå tar ting heeeelt av

2008-09-21T10:00:00.003+02:00

"Du må nesten bestemme deg.."
"Hva?" sa jeg.
"Jaa, om du er interessert, mener jeg."
"Interessert i .. hva da?"
"I meg? Oss?"
"Jammen, hva mener du? Hva om jeg allerede har bestemt meg?"
"Har du? Er du?"
"Ja, jeg mener, selvfølgelig, men.."
"Ja, men da venter vi."
"Hæ?"
"Ja, vi klarer vel det? Til våren eller noe sånt?"
"Til våren?"

Jeg ble stående igjen alene og lure på hvorfor i all verden vi skulle vente...

Julemiddag

2008-09-19T10:20:00.001+02:00

Jeg stod på kjøkkenet med lukten av ordentlig julemat rundt meg på alle kanter. Begge kjøkkenbenkene var overfylt av gryter, boller og brett, og det var rett og slett skikkelig julestemning i hele rommet. Bordet var ferdig dekket til fire, og jeg visste at maten snart var klar. Idet jeg snudde meg for røre litt i sausen tittet mamma rundt hjørnet.

"Du har jo bare dekket til fire?" sa hun.
"Ja, mamma, for vi er bare fire stykker i familien, vi..."
"Jammen, pappa og jeg har jo invitert en til!" Mamma smilte lurt.
"Hva? Hvem da?"
"Vent og se."

Jeg plukket ut en kuvertbrikke fra skuffen og plasserte den på bordet. Deretter hentet jeg ut en tallerken, glass og bestikk til den mystiske gjesten. Klokken begynte nå å nærme seg middagstid, og jeg fikk absolutt ingen informasjon fra noen i huset om hvem som skulle spise med oss.

Et drøyt kvarter senere ringte det på døren, og jeg gikk for å åpne.

"Hei." Gutten utenfor smilte.
"..Hei" Jeg kjente ham igjen umiddelbart, han gikk på samme skole som meg, men jeg skjønte ikke hvorfor han stod å ringte på her.
"Hei," sa han igjen.
"Hva gjør du her," spurte jeg.
"Jeg skal spise her, jeg, jeg er invitert?"
"Hva?" Jeg antar jeg må ha sett ganske sjokkert ut, for den stakkars gutten virket med ett veldig usikker.

Etter litt om og men fikk vi til slutt satt oss ved bordet alle fem, men det var en rimelig klein stemning på gang. Søsteren min satt på enden av bordet og stirret stumt ned i tallerkenen mellom hver bit. Foreldrene mine satt ovenfor hverandre og smilte rart til hverandre mens de innimellom kikket bort på oss. Selv satt jeg ovenfor gjesten, innerst ved veggen, og vi hadde viklet oss inn i en merkelig samtale om muntlige eksamner.

Etter hvert som tiden gikk, ble stemningen rarere og rarere. Vi la mer og mer merke til hvor merkelig alle oppførte seg, og ingenting ble egentlig gjennomført som normalt. Foreldrene mine kniste mer og mer, og kikket stadige merkeligere bort på oss andre. Samtalen mellom gjesten vår og meg hadde nå dreid over på helt andre ting enn skole, men den var fortsatt ganske usammenhengende og klein.

På en eller annen måte følte jeg at samtalen burde vært mer naturlig, men et eller annet hindret den. Jeg fant aldri ut hva som egentlig foregikk.

Å returnere

2008-09-10T21:20:00.001+02:00

Imorgen er det nøyaktig fire måneder siden sist jeg blogget, men et enda større jubileum er at det imorgen er syv år siden terrorangrepet mot World Trade Center fant sted. I og med at du som leser dette i det hele tatt har orket å klikke deg inn hit fire måneder etter sist bloggpost ble publisert, velger jeg å fokusere på førstnevnte jubileum. Bloggen har fått nytt utseende, litt ved et uhell, men foreløpig ser den ut som den ser ut, så får vi se hvor kreativ jeg orker å være etter hvert.

Jeg blogger altså idag. Grunnen til mitt fravær har vært at jeg ikke har følt at jeg har hatt noe særlig å formidle, ikke noe særlig å dele med noen som helst, egentlig. Det meste av mitt babbel har fått utløp på andre måter. Noen er kanskje litt lei av å høre babbelet mitt, mens overraskende mange faktisk har gitt uttrykk for at de savner å lese det. Det er i hovedsak derfor jeg igjen har satt meg til rette foran tastene - man skal jo liksom tilfredsstille sitt publikum.

Så vidt jeg har forstått er det en god del syke mennesker ute og går for tiden. Jeg mener, det er ganske mange som er forkjølet og lignende. En av dem er undertegnede, og jeg er dritt lei. De første sykdomstegn kom krypende sist torsdag, og jeg forbannet dem fra første sekund. Hvor dårlig jeg har følt meg har variert fra dag til dag. Siden lørdag har merkelige hodepiner også bestemt seg for å ta del i smertevalsen, og der har den holdt seg siden.

Nuvel. Jeg har det riktig nok ikke så dårlig at jeg ikke klarer det jeg må, men det er ille nok til at jeg synes ganske synd på meg selv. Dem av dere som kjenner meg vet at det ikke akkurat skal veldig mye til, men denne gangen syns jeg faktisk jeg har lov.

Ellers har skolen begynt igjen, visstnok. Grunnen til min tvil er at jeg enda har tilgode å lære noe, ennå dette skoleåret, som er mitt siste på videregående, har vart i snart fire uker. Flere dager går med på å fundere over hva jeg gjør i klasserom med dårlig luft, mye bråk og kjedelige lærere. I flere år har jeg lurt på hva i all verden som får folk til å droppe ut av videregående, men nå forstår jeg dem så altfor godt.

Okej. Nå merker jeg selv at det blir en del sutring her, men det er tross alt for å dekke et opphold på fire måneder! Jeg har bare ett klagepunkt til på agendaen (foreløpig). Blokken jeg bor i renoveres, noe som betyr stillaser og byggemenn utenfor vinduene våre til de merkeligste tider. Foreløpig har det riktignok vært overraskende lite bråk og støy. At man risikerer å stå opp om morgenen og vandre ut på kjøkkenet i ørska uten så veldig mye mer på kroppen enn undertøy, for så å stå ansikt til ansikt med en vilt fremmed mann i blå kjeledress er selvfølgelig bare en liten ulempe.

Nå skal jeg avslutte med dagens høydepunkt for min del, nemlig telefonsamtalen med Julie som varte i drøyt en time og fem minutter. Det meste kunne vært bedre dersom vi fortsatt hadde gått i samme klasse, men den observante leser har fått med seg at dette ikke er tilfellet. Vi vurderer nå å melde oss inn i russestyret, bare så vi får litt tid til å skravle og klage til hverandre. Vi hadde isåfall kommet til å rocke verden enda mer enn vi allerede gjør.

Da gjenstår det egentlig bare én ting å si;
velkommen tilbake!

Mai 07

2008-05-11T12:10:00.002+02:00

Jeg la akkurat merke til at jeg blogget 22 ganger i mai. 22. Dette er min første post i mai 08, og en tredjedel av måneden er allerede forbi. Det er tydelig at ikke alt er som det engang var..

Av de 22 postene fra mai ifjor dreide halvparten seg ikke om noe spesielt, de var mer tilfeldige. To beskrev hendelser jeg hadde opplevd, fem gjenfortalte samtaler, to var MeMe'er og to oppsummerte drømmer jeg hadde hatt. Det skulle med andre ord la seg gjøre å blogge tjueto ganger også denne mai-måneden. Men det skjer sannsynligvis ikke.

Som jeg har sagt tidligere, er jeg liksom ikke så motivert for tiden. Jeg kunne ha skrevet om en del, men gjør det altså ikke. Noen har etterlyst "de søte postene" mine, og selvom jeg kunne ha skrevet dem (tolk som du vil), føler jeg bare ikke for det.

Dersom dere allikevel skulle være interessert i hva som skjer med meg akkurat nå, har jeg bestemt meg for å sende et lite repriseinnslag. Dette oppsummerer ganske nøyaktig hva jeg tenker/føler/mener også videre akkurat nå:
- Enten er det sånn her,
- men jeg tror kanskje det er mer som dette,
- for igår så jeg på film og endte opp slik på sofaen.
- Jeg vet ikke helt om jeg liker det, for jeg vil ikke ha fler av disse postene,
- men jeg tror allikevel det er stor fare for at det kommer flere slike.
- Jeg har gjentatt dette.

- Ellers gleder jeg meg som en liten unge til årets festival.
- Og det går faktisk mye bedre enn dette,
- men jeg gruer meg vilt til jeg må ha min første time.

- Mest av alt kunne jeg allikevel ønske at alt bare kunne være sånn her. For alltid.

En blekkspruts lidelser

2008-04-29T11:40:00.004+02:00

Av kjedsomhet

2008-04-27T22:50:00.001+02:00

"Hvor er du hen for tiden a, hæ? Så deg på lørdag i hamburger-/apegenseren din, men du sa faen ikke hei engang. Helvete altså, Ine, hvis det er sånn her forholdet vårt skal være vet jeg ikke helt hvor mye jeg er villig til å satse på det..."

"Hahahaha! Så du meg? Hvor da, jeg så deg ikke?! Akkurat nå er jeg ute med en eller annen russebuss! Skal du være med?^^ hahaha jeg venter på sjokoladen da"

"I den nye delen av senteret, jeg jobbet. Jeg skal da faen ikke på noen russebuss, Ine? Hva er det du driver med for tiden? Jeg kjenner deg ikke igjen i det hele tatt! Foreløpig kan du se langt etter den sjokoladen - du har jo tydeligvis ikke tid til meg engang!"

"Hahahaha! Jeg gjør en venninne en tjeneste bare faktisk.. Hun ville ikke alene og ingen andre ble med! Jeg vil ha sjokolade!"

"Jada, fint Ine, det er selvfølgelig aldri din skyld... Er så lei av alle disse teite unnskyldningene dine! Hva er det? Føler du deg bedre når du lyver for meg? Faen altså."

"Sorry, sorry! Jeg skal skjerpe meg fra nå av, jeg lover!"

"Åja, for det har du aldri sagt før. Sånn som den kvelden du lovte vi skulle være sammen, men så endte du opp drita på loftstua til Ingrid? Kan ikke akkurat si jeg stoler så mye mer på deg denne gangen.."

"Kødda.. Fader, ikke nevn det, det var første og siste gang.. Og nå aner du ikke hvor mye jeg må tisse, men tør jo ikke be dem stoppe! Hjelp!"

"Jeg bryr meg ikke om du må tisse eller ikke. Faen, det er så typisk deg - hver gang jeg prøver å snakke seriøst må du dra inn en eller annen kroppslig funksjon. Hva blir det neste? Er du kvalm, kanskje?"

"Hahahaha! Jeg blir aldri kvalm, men jeg må fortsatt tisse! Men skal fylle bensin nå, så tenker jeg løper inn! Jeg er da mer enn villig til å snakke seriøst?"

"Åh, er du plutselig dét, nå? Javel, snakk seriøst. Hva vil du egentlig med dette forholdet?"

"Jeg vil ha sjokolade!"

"Greit. Da får du den jævla sjokoladen, men da kan jeg love deg at det er siste gang du ser meg på en stund! Kunne ønske jeg i det minste kunne se tilbake på gode minner, men jeg vet ikke helt hva jeg skal tro. Har noe av det vi har hatt sammen betydd noe for deg??"

..Tydeligvis ikke

I mørket

2008-04-25T23:00:00.007+02:00

Med uventet beherskelse grep jeg rundt dørhåndtaket og presset det ned. Jeg plasserte den andre hånden bestemt midt på døren, og dyttet. Døren gled sakte opp, uten en lyd. Rommet innenfor var bekmørkt, men jeg visste nøyaktig hvordan det så ut.

Tre av fire vegger var gjevne og rette, mens den siste var buet. Døren var plassert midt på den rette veggen ovenfor buen, det var kun ett vindu - på veggen til høyre. Veggene var akkurat høye nok til at jeg kunne stå oppreist.

Jeg snek meg inn og lukket døren bak meg. Mørket som omhyllet meg var av den typen mørke som kjentes mer enn den synes, hvis det finnes noe sånt. Det var ikke bare det at jeg ikke kunne se noe, det var noe mer, det kjentes ut som om jeg var viklet inn i et slags mykt stoff. I tillegg lå det en slags søtlig eim i luften, men jeg klarte aldri helt å plassere den. Jeg følte meg både trygg og livredd på én gang.

Sakte tok jeg fem skritt fram, snudde meg ethundreogåtti grader, og satte meg ned. Som ventet traff jeg en madrass, og sank behagelig ned i den. Jeg svingte bena opp, og la meg ned på ryggen. En stund ble jeg bare liggende slik, blunkende og pustende, uten en eneste tanke i hodet.

En bevegelse til høyre for meg dro meg ut av transen, og jeg rullet meg over på siden. Jeg lå nå med ryggen mot der bevegelsen kom fra, ansiktet mot døren. Så sikker som jeg var på hva som hadde skapt bevegelsen, krøp det allikevel en svak, kilende følelse rundt i magen min.

Plutselig kjente jeg en ny bevegelse. Nå smøg det seg en arm rundt kroppen min, og jeg kjente pusten til den andre mot nakken min. Det gikk opp for meg hva den kilende følelsen var, og jeg tenkte for meg selv at det eneste som hadde vært bedre var dersom dette aldri sluttet.

Aha!

2008-04-22T20:40:00.000+02:00

Idag skjønte jeg det! Det er den som skal forbi, ikke jeg som skal stoppe!

Og vips klarer jeg å komme meg gjennom rundkjøringer også. Jeg er et mirakel på to ben, og jeg blir bare bedre.

Den som venter på noe godt...

2008-04-20T18:15:00.003+02:00

Og så var o så ytterst særegne Ruterknekt tilbake, og det med et brak, smell, knert, futt, plopp, hallååå. De av dere som kjenner meg vet grunnen til mitt nesten to måneder lange fravær, men for alle andre (hvem?) har jeg tenkt å utdype aldri så lite: Jeg. Har. Ikke. Følt. Behov.
Ja, beklager. Men sånn er det rett og slett. Selv om jeg vet at en del av dere allerede sitter med haka i fanget, skal jeg nå sjokkere dere enda litt til, så jeg håper dere har mykt gulv.

Jeg har et ganske gørrkjedelig liv.

Hvordan går det med haka? Greit? Okå, flott. Da fortsetter jeg litt, jeg. Siden sist har det skjedd helt utrolig mye! Men ikke med meg utrolig nok. Jeg har vært på Gran Canaria, jeg har vært på Island, jeg har rukket å bli betatt og ubetatt (ohoi!), jeg har nørdet litt her og der og jeg har fått meg ny bestevenn. Ser du? Verden går rundt.

Akkurat nå sitter jeg her og daffer. Daff, daff. Jeg er særdeles god på å daffe, men har vært flink til å ikke daffe så mye i det siste. Tro det eller ei.

Heppheppogheihvordetgår. Skal vi se, okej, jeg merker at det er en god stund siden sist. Derfor: dere skal få velge fullt og helt hva dere vil høre/lese fra meg. Kommentarboksen (ja, den under her) fungerer enda, så skriv til tastene flyr.

Så snakkes vi snart, tenker jeg.

Ny CD

2008-03-03T20:55:00.002+01:00

Get Cape.Wear Cape.Fly gir ut ny CD på mandag
- løp og kjøp!

(Pssst: Bare 4 måneder igjen!)

Stappet

2008-02-22T23:40:00.001+01:00

Selv med to nye bokser til DVDene mine har jeg allikevel ikke plass til alle. X3 og Zoolander må fint finne seg i å bli plassert ved siden av boksene. At jeg idag oppdaterte DVD-samlingen min med Interview with a Vampire og The Prestige har ingenting med saken å gjøre.

Hihi.

The Quotebook

2008-02-13T18:00:00.000+01:00

Skal jeg være ærlig ble vel den aller første Quotebook'en startet av Sunniva ifjor. Jeg aner ikke om hennes fortsatt eksisterer, eller i det minste om den blir oppdatert. Jeg håper hun har spart på den, for det finnes en hel haug klønete formuleringer og morsomme kommentarer der som ellers vil være som sunket i jorden.

Vår egen Quotebook ble påbegynt 27. november ifjor, men ble fort glemt. I det siste har vi snakket ganske mye om å børste støvet av den, og idag fant jeg fram støvkosten. Dypt inne i harddisken min fant jeg den, den ærverdige Quotebook'en.

Foreløpig inneholder den bare 11 stusselige quotes, men i løpet av dagen vil det stå ytterligere syv der. Målet er å fylle den så godt vi klarer, dog uten å fylle inn "bevisste" forsøk på å bli quotet. Bare idag ble en god del kommentarer kludret ned for at jeg skulle skrive dem inn i selv Quotebook'en, og jeg håper resten av uken, og året, fyller den enda mer.

Jeg skulle gjerne gitt dere et utdrag, men de fleste quote'ene er så interne at de vanskelig virker morsomme dersom man ikke vet sammenhengen - også tror jeg en del av de quotede aller helst vil være anonyme.

Min verste er denne:
"Du er bedre til å være jente enn jeg er til å være gutt."
Spør Madeleine og Linda - de lo i en evighet. Men det er faktisk nesten logisk. I riktig sammenheng.

Og så kom snøen

2008-02-03T23:15:00.000+01:00

Idag har det snødd som ville pokker, og det passet meg nesten utmerket. Nesten i den forstand at det dermed ikke gjorde veldig mye å sitte inne hele dagen - det som verre er, er at jeg nødvendigvis må ut imorgen, for å komme meg på skolen. Br.

Helgen har vært mer helg enn de fleste i år. Fredag var jeg på jobb, og selv om det var rolig og kjedelig var det helt greit. På lørdag tilbrakte jeg fem sammenhengende timer på kino - Lønsj og The Kite Runner.

Lønsj var en utrolig merkelig film. Den fortalte flere historier på en gang, flere av dem knyttet sammen på en eller annen måte. Da filmen brått tok slutt følte jeg bare at en av historien ble avsluttet, og vi spøkte litt med om det ville komme en oppfølger, for eksempel Middag. Ane Dahl Torp spilte bortkomne Leni riktig så overbevisende, Aksel Hennie var femi og veik på en troverdig måte, mens Pia Tjelta spilte dum og naiv på en irriterende bra måte. Med unntak av en lite konklusjonsfull (?) slutt, var filmen helt klart verdt å se.

Etter tre kvarter på kinokafeen var det klart for The Kite Runner. Jeg hadde ganske høye forhåpninger etter å ha lest boken, og ble ikke det minste skuffet. Faktisk likte jeg filmen bedre enn boken. Ofte blir man skuffet over hva som er blitt kuttet i overgangen fra bok til film, men dette tror jeg ikke kunne vært gjort bedre i denne filmen. Også skuespillerne imponerte, og da særlig barna. Se den.

Idag har jeg sett tre DVDer. Endelig fant jeg tid. The Phantom of the Opera, Le Fabuleux Destin d' Amelie Poulain og Transamerica er fordøyd og ingen av dem skuffet. Nå skal jeg sove, for imorgen venter en ny dag.

Det er 5 måneder til jeg fyller 18 år. Julie fyller på onsdag. Voksne? Vel, det kan diskuteres. Det spiller ingen rolle, vi rocker verden.

15 minutter

2008-01-31T23:05:00.000+01:00

Et kvarter er lang tid. Du er kanskje ikke enig, men tro meg, du vet ikke hvor lenge et kvarter er før du har måttet sitte med fingeren din i et glass med medisinsk grønnsåpe to ganger om dagen i femten minutter. Prøv, så ser du hvor lenge femten minutter virkelig er.

Jeg har pådratt meg en infeksjon i venstre lillefinger. Det høres ikke så ille ut, men er ganske vondt. Jeg kjente det først onsdag morgen, lot det være vondt, men da det ikke var bedre i kveld dro vi til legevakten. Fikk litt dårlig samvittighet da jeg kom inn til legen etter ti minutters ventetid - mannen som satt sammen med oss hadde ventet i tre og en halv time.

Legen konstaterte ganske fort infeksjon, selvom forslagene hans om fest og snowboard var mislykkede. Han ga beskjed om ovenstående behandling. Hvis infeksjonen ikke roer seg - eller sprer seg lenger enn "begrensningene det første leddet på fingeren" setter - er det over på antibiotikakur.

Og Mads, bare sånn generelt, ikke noe alkohol hvis du går på antibiotika.
Tror det går bra, jeg.

Nedbør

2008-01-27T01:50:00.000+01:00

"Det snør. Det snør faen meg!"
"Eller så regner det måkeunger!"

Passbilder

2008-01-23T22:55:00.000+01:00

Det er meningen at passbilder skal være stygge, ikke sant? Sånn at man alltid ser bedre ut når man kommer inn i et nytt land?

Isåfall klarer jeg meg med glans med mitt nye pass.

Langs elven

2008-01-23T22:40:00.000+01:00

Vi gikk langs elven, et stykke fra hverandre, men ikke for langt. Et tynt snølag dekket bakken, men her og der stakk noen gresstrå opp fra snøen. Været hadde vært merkelig i det siste, og det hadde preget stemningen i flere sinn enn mitt.

Det hadde vært stille mellom oss siden vi møttes. Begge hadde mumlet et "hei", sett litt ut i luften og sparket litt i bakken før vi samtidig, men tilfeldig begynte å gå i samme retning. Elven virket som et veldig naturlig sted.

Jeg visste at det måtte bli hun som tok ordet først. Det var hun som trengte dette mest. Vel kunne jeg klart å lette en hel del fra mitt eget sinn, men av og til passer det seg bare ikke. Og det var på mitt initiativ vi var der.

Frostrøyken sto ut av oss begge, og enda en stund var det det eneste som slapp forbi leppene våre. Jeg la merke til at vi gikk i samme takt, med samme ben. En stikkende kulde mot venstre lår minnet meg på at det forsatt var et hull i buksa der, men jeg ignorerte det.

Plutselig stoppet hun, og snudde seg mot elven. Jeg så en tåre trille nedover kinnet hennes, men sa fortsatt ingenting. Dette skulle foregå på hennes premisser, så jeg gikk bare rolig opp på siden av henne. Hun snudde seg mot meg, tørket tåren og smilte vagt.

Vi børstet snøen av en benk og satte oss. Kulden ignorerte vi, og til slutt tenkte vi ikke engang over at det var kaldt. Samtalen, når den først kom igang, ble lang og følelsesladd. I hovedsak lyttet jeg, men kom også med innspill og kommentarer der det passet seg.

Noen gang er alt man trenger en samtale.

Jeg spurte om hun trengte noen å snakke med.

Opp, opp og avgårde

2008-01-23T22:30:00.000+01:00

Noen ganger blir man spurt om det finnes noe spesielt som forandret livet totalt - en bok, en sang, en film, en opplevelse. Jeg har lyst til å tro at en kombinasjon av disse skjedde meg idag. Sannsynligvis er forandringen ikke total. Heller ganske liten. Men kanskje, bare kanskje, har jeg endelig blitt vekket ordentlig opp av dvalen min.

Jeg satt på bussen på vei til skolen. Bussen var praktisk talt tom, noe som i seg selv er ganske uvanlig. Plutselig trillet en sang ut av iPoden min. Sangen hadde jeg hørt mange ganger før, men aldri tidligere hadde jeg lagt merke til, og tenkt over, teksten mer enn det jeg gjorde da.

Sangen, "The World Is Outside" av Ghosts, traff meg både i hjertet og hjernen samtidig, på en måte veldig få sanger har gjort før. Det at jeg satt alene på bussen ga meg en mulighet til å faktisk lytte til teksten ordentlig.

Sangen åpner med linjen "Where'd our sense of adventure go?" og jeg spurte meg selv om det samme. Etter få sekunder fulgte den setningen som traff meg aller, aller mest. "Do you remember how it used to be at seventeen? We've never been the same". Jeg er søtten år selv, og jeg tror ikke dette året vil bli husket med særlig jubel.

"We can do anything. Oh, open your eyes, the world is outside." Og det er den pokker meg. Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen. Jeg kan sutre så mye jeg vil, men vil jeg ha noe mer ut av livet må jeg bare se til å gjøre noe selv. Det er bare på TV man kan ha et liv selv om man sitter inne hele dagen. Og selv der skjer det sjelden... Jeg har sett nok TV og film i mitt liv til å vite det.

Og endelig våknet jeg. Tror jeg, altså. For jeg har vært godtroende før og fått meg en på trynet.

"I'm tired of this, wish we we're kids again - with time on our side." Det er nettopp det jeg har. Jeg er søtten år, og har all verdens tid og muligheter til å ha det flott og fantastisk. Meeen.. Så har jeg ikke helt det, da. Ikke i forhold til forutsetningene. Så jeg har noen nye mål.

Først og fremst må jeg komme meg litt mer ut. Ikke først og fremst for å treffe nye mennesker, det holder å være litt mer sammen med de gode gamle. En av de jeg vil definere som en av mine aller beste venner har jeg ikke sett på over 2 uker, og en av dem som vet mest om hvordan jeg har det akkurat nå kjenner jeg i hovedsak takket være MSN. Er vi enige om at noe er fundamentalt galt?

For all del - MSN-vennen min er et herlig menneske, men vi har møttes en 15-20 ganger i virkeligheten. Ofte bare møter av typen hvor vi bare hilser eller skjærer litt grimaser. Jeg skulle gjerne kjent henne bedre, og virkeligere, vi får se.

Helgen er klar - jeg skal "ut" både fredag og lørdag. Fredagen er riktignok litt kjip, i og med at det er en avskjedsfest, men ting kunne vært - og har vært - verre. Jeg blir ikke sittende inne, hvertfall.

"Oh, open your eyes, the world is outside." De er åpne nå.

Den aller siste

2008-01-23T21:55:00.000+01:00

Det er idag 1 år, 6 måneder og 1 dag siden min siste dag i 10. klasse. Det tok 1 år, 6 måneder og 1 dag før jeg hadde, på et eller annet tidspunkt, sett alle mine klassekamerater fra ungdomsskolen igjen. 6 av dem går på samme skole som meg enda, andre har jeg møtt tilfeldig - ofte på busstasjonen før eller etter skolen. I omtrent ett år har det manglet én.

En av mine tidligere klassekamerater og jeg diskuterte det på bussen en gang før jul. Både hun og jeg manglet den samme personen før lista var komplett, og vi stilte oss selv det samme spørsmålet - hvor er gutten?

Idag ble altså lista komplett. Fra min plassering med utsikt ut fra McDonalds ble nevnte klassekamerat observert idet han gikk forbi utenfor.

Det er merkelig igrunn, hvor lite som skulle gått til for at jeg ikke skulle sett ham. Hvis jeg hadde satt meg med ryggen til vinduet, eller ikke sett opp akkurat da jeg gjorde, da hadde det gått meg hus forbi, og mysteriet med den forsvunnene klassekamerat hadde fortsatt.

Og jommen gikk han ikke i joggebuksa fra ungdomsskolen også.

Å vinne

2008-01-21T22:20:00.000+01:00

Julie vinner alt. Alltid.

I følge henne selv har jeg én eneste mulighet til å vinne over henne. Jeg har selv satt ideen i hodet på henne. Det kom riktignok til meg i en drøm (nei, jeg må ikke konvertere til en eller annen religion), men det er jo tross alt mer meg enn noen andre som er skyld i mine drømmer.

Saken har 2 hovedpunkter:
- Sannsynligheten for at handlingen i det hele tatt kan utføres med suksess er (for å underdrive) svært liten.
- Jeg lurer sterkt på om det å vinne over Julie er verdt dette her.

Nå er dere sikkert akkurat passe nysgjerrig på hva jeg må gjøre, men det kommer til å forbli en hemmelighet, frem til dagen det eventuelt skjer. Og da kommer dere nesten garantert til å høre det fra andre enn meg før jeg rekker å blunke.

Jeg har ikke spesielt god tid på meg. Det nærmer seg februar...

Hipp hipp HURRA!

2008-01-19T16:10:00.000+01:00

Kortstokkland feirer idag ett år som selvstendig nasjon, og feiringen har tatt helt av blant det lille landets få innbyggere. Kake, brus og flagg har satt preg på feiringen, og nå er det på tide med en liten hyllest.

Kortstokkland så for første gang dagens lys for nøyaktig ett år siden med posten 'Blogging', før 'Avstandsforelskelse' fulgte senere samme dag. Etter en uke fulgte en hyllest til Maren, som var den aller største forkjemper til selvstendiggjøringen av Kortstokkland.

I februar ble mine egenskaper som detektiv oppdaget for første gang, og mordkonspirasjoner på skolen ble nøstet opp. Mobiltelefonen min har flere ganger vært med på å prege Kortstokklands eksistens, blant annet slik.

Mars begynte med en forkortet utgave av norsktimene våre, fortsatte med tekster om berg-og-dalbanekjærlighet, barnehageunger, og kjøretimer. Det foreløpige høydepunktet i Kortstokklands historie er en drøm om en spasertur, som faktisk vant en pris.

10. april var aprils første bloggedag, og etter påskeferien ble min posisjon som superdrømmer for alvor bekreftet i Kortstokkland - hele to ganger. 14. april ble også en merkedag, da kaffen ble innført som nasjonaldrikk i Kortstokkland. Dagen etter ble en av mine favorittinnlegg skrevet, et melankolsk et om det å vokse opp.

Nok en liten tanketekst dukket opp i mai, før enda en drøm gjorde inntog. Samtalene med Julie preger alltid Kortstokkland, sånn som her.

Juni ble en stille måned, men Kortstokkland framsto fortsatt som en eventyrverden.

I juli dro store deler av Kortstokklands innbyggere til Hovefestivalen, men rakk allikevel å lese en del bøker i løpet av sommerferien.

Skolestart sto igjen for døren i august, og det oppstod uventede problemer.

September kan oppsummeres på 1, 2, 3, mens oktober passerte i stillhet.

Den Røde Damen besøkte Kortstokkland i november, og hjertet mitt sa hallo til nye bekjentskaper. Det førte til ivrig tankevirksomhet, hvorsomhelst, og nårsomhelst.

Kjærligheten tok grep om Kortstokkland for ørtende gang i desember, selv på litt uventede måter. Etter nesten elleve måneders eksistens ble et nytt nabolag dannet i landet, og så var det januar igjen.

Om Kortstokkland vil feire nasjonaldag igjen om ett år gjenstår og se, men jeg har ingen store planer om å flykte enda.

Gratulerer med dagen.

Tro det eller ei:

2008-01-12T22:55:00.000+01:00

Mads er ikke forelsket for øyeblikket.

(Ta det med ro, det tar sikkert ikke veldig lang tid.)

Om årets første dag - og året som gikk

2008-01-01T22:30:00.000+01:00

"Ikke var det så mye som skjedde, så det blir ikke så vanskelig å overgå - med andre ord har jeg den beste dagen i 2008 foran meg. På den annen side er det heller ikke den verste dagen, så det vil si at jeg har den foran meg også."

Noen ganger hender det at en venn - eller fiende - sier noe som beskriver akkurat det du føler eller tenker, som du ikke helt klarer å sette ord på selv. Visdomsordene ovenfor kom fra det som glimtvis fremstår som et orakel av livsvisdom - Helle. Jenta overbeviser gang på gang med velvalgte og morsomme formuleringer - synd for deg som ikke kjenner henne.

Når det gjelder årets første dag, passet Helles beskrivelse utmerket også på hvordan nettopp min dag utspant seg. Jeg har igrunn ikke gjort så spesielt mye (uventet, kremt) og håpet om at resten av årets dager skal være et hakk eller ti mer innholdsrike står fortsatt ved like.

Uten særlig tvil kan jeg konkludere med at 2008 ikke bare vil inneholde bedre, men også dårligere dager enn denne. Året som gikk inneholdt også variasjoner, både positive og negative. Sittende her nå, prøver jeg å plukke ut fjorårets verste og beste dag, men det er satans vanskelig. Ikke bare fordi det er de seneste dagene jeg husker best, men også fordi det er så vanskelig å sammenligne dager og episoder med hverandre. En dag kan ha inneholdt én episode som kvalifiserte til årets høydepunkt, men også én som kunne vært årets verste.

Istedenfor: her er litt om det som gjorde året som gikk til noe helt spesielt - og som forhåpentligvis vil være med å gjøre det nye året like interessant:

- Mennesker.
I hovedsak venner, men også fiender og bekjente, former hver dag og minutt som går, og 2007 var fullt av dem. Noen har kommet til, noen har forsvunnet, noen har både kommet til og forsvunnet. Noen har jeg blitt bedre kjent med, noen har jeg mistet litt kontakt med. Hvem jeg ser tilbake på om 10 år som Den Som Forandret Alt vet jeg ikke enda - det kan være gutten jeg så vidt snakket med på skolen en dag eller det kan være jenta som er en av mine aller beste venner.

De fleste som kjenner meg kan skrive under på at jeg (som oftest) er et sosialt lite vesen, og uten mennesker å sosialisere med kan en dag med en gang virke betraktelig mørkere. Mitt store ønske for 2008 er derfor å treffe enda flere mennesker, bli bedre kjent med dem jeg kjenner fra før - og virkelig oppdage en som ikke nødvendigvis Forandrer Alt, men i hverfall En Som Forandrer Mye.

Fremtiden har for mye i møte til at jeg kan tillate meg selv å sitte inne og gjemme meg for den hele tiden.

På lageret

2007-12-22T20:50:00.000+01:00

Vi har to lagere på jobben. Et stort i 2. etasje og et enda større i underetasjen. Da en pakkehjelp idag spurte etter teip, var vi innom begge to.

Etter å ha sjekket det første lageret uten å finne noe, bestemte vi oss for å ta heisen ned i underetasjen for å sjekke lageret der. Det første som møtte oss var en stengt dør. Vi trykket på nøkkel-knappen og åpnet den.

For sikkerhetsskyld lot vi døren stå åpen mens vi låste oss inn på selve lageret. Etter å ha gått inn på lageret hørte vi en pipelyd. Fordi vi trodde det var en slags alarm løp vi ut igjen, og lukket den første døren. Da stoppet pipingen, og vi gikk inn igjen på lageret.

Vi fant ingen teip, og bestemte oss for å ta heisen opp igjen. Døren inn til heisrommet var stengt. Nøkkelen min passet ikke, og vi visste ikke koden til kodepanelet til høyre for døren. Det var to andre dører i rommet, en inn til lageret, en ut. Førstnevnte førte oss ingen vei, og sistnevnte var også stengt.

I noen minutter så vi for oss å sitte fanget på det kokvarme lageret til noen tilfeldigvis skulle innom. Ingen av oss hadde mobiltelefon. Med ett slo det meg at det kanskje var en telefon inne på lageret, og vi fant den heldigvis. Men hvem skulle vi ringe? Jeg prøvde og huske et av internnummerene, og fikk tilslutt knota meg til fire tall.

I den andre enden gapskrattet Nora i flere minutter før hun tok seg sammen nok til å ta heisen ned for å redde oss. Nå føler jeg tabbekvoten min på jobben er mer enn full.

Topp 3 - min rare mat

2007-12-13T22:30:00.000+01:00

# 3 - agurk med ketchup
Kanskje ikke så rart, umiddelbart, men dette er ikke som tilbehør, dette er som snacks. En periode for noen år siden var dette det aller beste jeg visste, og aller helst ville jeg faktisk ha det som fredagsgodteri, fremfor sjokolade. Jeg har vokst forbi akkurat den fasen nå, men syns fortsatt det er godt.

# 2 - silt jordbærsyltetøy
Det kanskje aller ekleste jeg vet i hele verden (nest etter kokte poteter) er de såkalte bærene i jordbærsyltetøyet. Selv kaller jeg dem klumper, for noe særlig mer er de jo virkelig ikke. Derfor må alt jordbærsyltetøy som skal inn i munnen min siles først. Til dette brukes vår røde pastasil og et litermål. Ikke engang prøv å foreslå Noras ekle "squeezy"-variant, den smaker syntetisk som bare det.

# 1 - gulost på brødskive
Den må moses. Med matpapir. Enkelt og greit, men hvorfor? Jeg aner ikke. Hvis ikke dette merkelige ritualet er gjennomført får jeg ikke i meg brødskiva, og det ville jo vært litt dumt.

Desember

2007-12-12T22:20:00.000+01:00

De 12 første dagene av desember er forbi, det er altså bare 12 dager igjen til julaften. Selv har jeg minimalt med julestemning, som i fjor. Det kan ha noe med mangelen på snø å gjøre, men jeg er jo egentlig ikke så ivrig på at det skal lave hvit kulde ned fra himmelen heller. Jeg fikk imidlertid et lite hint av julestemning i dag tidlig, da jeg åpnet kjøleskapet og fikk øye på julemelken fra Tine. Det blir rett og slett ikke jul uten den.

Jeg er ferdig med 4 av 5 tentamner, og tror jeg er sånn passe fornøyd. Forrige uke var særdeles travel, med 3 tentamner på rad, denne uken er roligere. Det venter en tentamen på fredag, men akkurat nå gir jeg litt blaffen i den.

På tre dager har jeg fått med meg to forskjellige versjoner av Erasmus Montanus. Én på Nationaltheateret og én på Rud VGS. Den første var proffest, men den andre morsomst. Dog var Rud-publikumet ganske dårlig, men jeg lo nå i hvertfall når jeg syns noe var morsomt. På mandag skal jeg se Julie danse Nøtteknekkeren, så kulturgrafen min peker oppover for tiden.

Noe som derimot peker nedover er en annen graf, som jeg ikke vet helt hva jeg skal kalle. Av og til i det siste har en følelse kommet snikende, som jeg alltid ender opp med å se på som savn. Problemet er at jeg ikke vet helt hva eller hvem jeg savner, eller om det i det hele tatt er noe spesifikt. Det er ikke en spesielt koslig følelse å ha, men jeg ender som oftest opp med fortrenge den litt.

Det verste "angrepet" var en kveld i forrige uke, hvor jeg lå oppe til halv 3 og funderte. Taket på rommet mitt virket besynderlig mye mer spennende i mørket. På et eller annet vis virket det som om øynene og hjernen min trodde svaret på hva eller hvem jeg savnet kom til å dukke opp i taket hvis jeg bare kikket lenge nok. Det fungerte ikke, og jeg sitter med denne teite følelsen igjen.

Det virker igrunn som om ganske mange er litt lei for tiden. Noen har det verre enn andre, men ingen har det visst supert. Det gjør igrunn ikke ting så mye bedre, for hvordan blir man i bedre humør hvis ingen er i godt humør i utgangspunktet? Min foreløpige redningsvest er de nye Orson-sangene, som hindrer meg fra å synke fullstendig ned i dypet.

Vel.. Dypet er nok mye lenger unna enn jeg tror. Det ble kanskje litt vel deprimert, jeg har det tross alt ganske greit. Problemet mitt, tror jeg, er at jeg innerst inne vet at jeg kunne hatt det bedre.
Jeg vet bare ikke helt hvordan jeg skal få det til...

Vampyrens kyss

2007-12-05T21:45:00.000+01:00

Jeg våknet brått av to skarpe bankelyder. Idet jeg åpnet øynene og satte meg opp, så jeg en skygge bevege seg utenfor. Varsomt stakk jeg to fingre mellom gardinene og trakk dem bittelitt fra hverandre. Et kullsort øye stirret tilbake da jeg kikket ut.

Trollbundet av det hypnotiserende blikket tviholdt jeg fortsatt i gardinen mens jeg stirret tilbake. Blikket mildnet, og sakte, men sikkert løsnet jeg grepet om gardinen. Forsiktig trakk jeg de to stoffbitene lenger fra hverandre, og fikk en bedre titt på eieren av blikket.

Utenfor vinduet mitt svevde en ung jente. Ansiktet var melkehvitt, håret brunt og øynene sorte som natten. Hun var slående vakker, på en måte svært få jeg noen gang har møtt tidligere har vært. Kroppen hennes var innhyllet i en sort kappe, og kun de bare tærne hennes stakk så vidt ut nedenfor.

Med et stakk hun en hånd fram fra kappen og vinket innbydende til meg. Jeg så forvirret på henne, og hun smilte lurt. Forsiktig plasserte hun hånden sin mot vinduet, og jeg la min mot hennes, på andre siden av det kjølige glasset. Pusten min dugget på vinduet.

Det fór et gys av kulde gjennom kroppen min i det glasset forsvant og hånden min møtte hennes. Hun grep fatt i meg, og rykket til. Tryggheten og varmen fra senga ble byttet ut med usikkerheten og kulden utenfor. Jeg svevde klønete i lufta, og skjønte at jeg kun ble holdt oppe fordi jenta holdt hånden min.

Vi svevde oppover, forbi tre etasjer, før jenta styrte oss ned på taket. Umiddelbart slapp hun hånden min, og flyttet seg litt unna. Jeg kikket spørrende på henne, og hun snudde seg sjenert bort. Månen lyste ned på oss fra skyfri himmel, og det var merkelig varmt der oppe. Forsiktig nærmet jeg meg jenta, og rakk henne en hånd.

Hun tok den. I noe som kjentes som en evighet sto vi bare der, nesten helt stille, nesten dansende. To par bare føtter mot et frostfyllt tak, uten andre tilskuere enn månen. Jenta trakk seg nærmere meg, og la kappen sin over skuldrene mine også. Vi var nesten like høye, men jeg måtte allikevel kikke ned for å se henne inn i øynene nå.

Plutselig lente hun seg fram, strakte seg på tærne og presset leppene sine mot mine. Det kjentes både kaldt og varmt på en gang, før jeg kjente to stikk i underleppa. Plutselig var hun borte.

I dag tidlig våknet jeg med to små hull i - og et hjerte i tørt blod på - underleppa.

Gåte

2007-12-04T22:25:00.000+01:00

Hvilken TV-serie ser du her?
(Svaret må begrunnes)

(Det er ett bilde, ignorer streken som deler det horisontalt.)

Reklame

2007-12-03T23:55:00.000+01:00

Selv vet jeg ganske godt hvilke reklamer jeg syns er bra, og hvilke jeg syns er dårlige. Å høre hvilke 12-åringer liker og ikke liker, det var ganske interessant.

Storebrand-reklamen med Dennis Storhøi ute i skogen er det verste de vet, og god grunn til å bytte TV-kanal, eller eventuelt slutte å se på TV.

De beste reklamene i deres øyne er de nye Netcom-reklamene og de fleste som har med fotball å gjøre. Og dessuten rocker Raske Menn.

Igår kveld lurte jeg nesten på hvorfor ikke jeg er venn med flere 12-åringer.
(Det gikk opp for meg tilslutt.)

Om kjærlighet

2007-12-02T22:50:00.000+01:00

"Jeg har bare vært forelsket én gang," sa hun.
"Daaaa slår jeg deg," svarte jeg.
"Eller ja, jeg har jo vært litt sånn forelsket i en ny annenhver dag, men ikke sånn at jeg har elsket noen. Ikke mer enn én gang."

Det gikk opp for meg at hun faktisk har elsket noen, i en alder av 16 år. Selv har jeg ikke en gang vært i nærheten. Tror jeg. Sannsynligvis er det fordi mine forelskelser aldri har fått sjansen til å utvikle seg i et forhold, mens hennes gjorde det. Men hva gjør man så?

Hva gjør man når et forhold der man føler man virkelig har elsket tar slutt? Hvordan kommer man seg videre? Hvor lang tid tar det før man orker et nytt forhold?

Selv aner jeg ikke, for jeg har ingen erfaring å vise til. Av og til tror jeg det er like greit å bare være 17 år, med ikke så mange bekymringer i livet. Dersom denne posten blir gjentatt om ti år derimot, vil den nok være preget av en litt mer deprimert sinnstemning.

Nå skal jeg, så godt jeg kan, nyte livet. Kanskje er det ikke så alt for mye å nyte, men jeg får klare meg med de små gleder. Og dem er det nok av.

Plastlommer

2007-12-01T14:10:00.000+01:00

Idag ryddet pappa i trilleseksjonen vi har i stua. Etter endt dyst satt han igjen med 93 fargede plastlommer.

Jeg vurderer å tapetsere rommet mitt som en transparent regnbue.

[Sett inn passende tittel selv.]

2007-11-26T22:55:00.000+01:00

I guess I'm hanging out alone,
And I'm selfish to complain,
Cause you've always got the best excuse.

There's no use in forcing you to stay-
(You'd kick my weak butt, anyway)
I'll watch you on the evening news.

It's just that I see you next to zero-
It's so hard lovin a super hero
You're too busy saving the world,
And I think I need saving the most.

I know that you'd stay here if you could,
But you're too busy saving the world.
You're sliding on my favorite boots,
And those tights are such a tease.
But you never wear that stuff for me.

Look up in the sky,
It's not a bird or a plane.
It's the sweetest crime fighter that I've ever seen-
I just wish she'd call in sick
And just stay home.

So go and make the world just a little safer-
I'll read all about it in tomorrow's paper.
You're too busy saving the world,
And I think I need saving the most.
I know that you'd stay here if you could,
But you're too busy saving the world.

I'm so over jumping off buildings,
You catching my fall.
So I'll brush up on my Super Villain,
And I might see you more

I know you're undercover,
But I want you under the covers.
It doesn't feel like I'm asking a lot...

You're too busy saving the world,
And I think I need saving the most.
And I know that you'd stay here if you could,
But you're too busy saving the world.

(Saving the World - Orson.)

Søndag kveld

2007-11-25T22:10:00.000+01:00

Det er blitt søndag kveld igjen. For meg har søndagskvelder blitt en slags dødtid. En uke er forbi, en ny uke venter, men akkurat søndag kveld er liksom ikke en del av noen av ukene. Det blir alltid til at jeg sitter på rommet mitt, foran PCen. Selv om jeg fra før av er i et noenlunde godt humør, skal det ikke så mye til før jeg ikke er det lenger.

Som oftest kjeder jeg meg over i furte-stadiet. Da er alt og alle teite, og jeg er lei av det aller meste. Denne kvelden var også litt på vei dit, men noe annet dukket opp og gjorde den mye surere, mye fortere. Jeg har prøvd å komme i litt humør igjen med de nye Orson-sangene, men det funker bare sånn delvis.

Jeg er med andre ord fortsatt ganske furt. Søndagskveldene alene fører til alt for mye tenking, og når man er litt furt er som oftest ikke denne tenkingen så positiv.

Allikevel skjønner jeg ikke helt at jeg skal være så innmari deppa. Skolen går ganske bra, jeg krangler ikke med noen for tiden - tro det eller ei - og jeg kan vel igrunn innrømme at jeg er riktig så forelsket. Jeg er stygt redd for at ting allikevel ikke kommer til å gå min vei, men jeg får ta det som det kommer...

Ha en fin kveld

Noen ganger

2007-11-22T21:00:00.000+01:00

Noen ganger har man så utrolig lyst.
Noen ganger er man livredd for konsekvensene.
Noen ganger er det det beste som kunne hendt.
Noen ganger er det det verste som kunne hendt.
Noen ganger er det himmelen.
Noen ganger er det helvete.

Jeg har så lyst, så lyst, men jeg tør ikke. Det er ikke langt unna nå.

Jeg forelsker meg igjen.

En dag med stor M

2007-11-19T21:55:00.000+01:00

Etter dagen idag er jeg fullt og helt overbevist om at personer med navn på M en eller annen dag kommer til å vinne alt. Så kule og fantastiske vi er! Vi florerer jo nesten! Bak hvert eneste hjørne, rundt hver eneste sving - alle kjenner en kul M!

Selv er jeg så heldig å kjenne ganske mange, men de to som skal ha størstedelen av æren for denne posten er Maren og Malin.

Maren, fordi hun helt ut av det blå ringte meg og spurte om jeg var på jobb. At jeg tok telefonen og sa "YO!" burde kanskje vært et hint på det motsatte, men man må jo alltids spørre. Jenta kjedet seg forferdelig, og spurte om jeg kunne tenke meg en tur til "byen" for å underholde frem til hun skulle danse. Jeg kunne dessverre ikke hjelpe henne, men så snakket vi jo allerede sammen på telefonen da.. Mamma var fornøyd med at det ikke var jeg som ringte, ettersom samtalen først tok slutt etter 40 lattermilde minutter.

Malin er rett og slett bare Malin, og takk for det. Jeg kjenner henne kanskje ikke dødsgodt, men hun er til stor underholdning de gangene vi snakker sammen. Idag har hun klatret helt til topps i gruppene mine på MSN, og jommen fikk jeg ikke en egen gruppe hos henne også :)

Blant andre minneverdige og spektakulere M'er kan jeg nevne:
- Mari
- Morten
- Julie (Hæ, sier du? Jentas mellomnavn teller da like mye?)
- Madeleine
- Matijas (Eller hva, Julie? :)