Hei mai

I mai har jeg igrunn bare sett film, virker det som - i cirka denne rekkefølgen:

Fargo, Zodiac, United 93, Short Cuts, The English Patient, Mysterious Skin, Paycheck, X-Men Origins: Wolverine, North Country, The Brave One, Scream, The Nanny Diaries, King Kong, Lonely Hearts Killers, Fight Club, Cassandra's Dream, Happy End, The Number 23, Kung Fu Panda, Swordfish, Madagascar, L.A. Confidential, Perfume, Seabiscuit, You Can Count On Me.

Neida, så. 25 filmer på 26 dager er jo ikke så verst. (Hallo, jeg har et liv. Nesten.)

Q's & A's

Når er neste gang du treffer personen som tar pusten fra deg?
Neste uke. Kanskje.

Kan du sove uten dyne?
Vel. Egentlig ikke. Laken til nød.

Har du og bestevennene dine noen tradisjoner?
Nei, og det er litt trist.

Vil ditt neste kyss være en feil?
Det håper jeg virkelig ikke.

Tror du ekskjærester kan være venner?
Tjah.

Hva var det første du tenkte da du våknet i dag tidlig?
"LØØØØP!"

Hva plager deg mest?
At jeg er så innmari .. teit.

Noe som plager deg akkurat nå?
Ja, det er det. Ehe.

Hva er din sivilstatus?
Enslig/singel, alt ettersom hvordan du stokker bokstavene.

Er du fornøyd med det?
Nei.

Tror du på evig kjærlighet?
Den dagen jeg får et ordentlig bevis på det, kanskje.

Har foreldrene dine facebook/nettby?
Hah, nei.

Når var sist noen ringte deg?
3, 4, 5 timer siden?

Hvis du kunne drikke kun én ting resten av livet, hva ville det vært?
Jeg burde sikkert svare vann, men jeg tror det må bli .... cola.

Ville du datet en fra en annen by?
Klabert.

Liker du kosing?
Det kommer vel igrunn veldig ann på hvem jeg skal kose med...

Når var sist du ville dra til en person?
Ttttorsdag.

Hva var det siste du gråt for?
Dette er deprimerende: Fremtiden.

Har du noen gang mottatt en veldig lang unnskyldning?
Tror ikke det.

Hva innså du i dag?
At det å ligge på gresset og se bare himmel faktisk er ganske fint.

Navngi tre personer som fikk deg til å smile i dag?
Linda, Morten og Madeleine, seph.

Hva gjorde du 07.45 i dag tidlig?
Sov. Akkurat som igår og imorgen og i overimorgen og .. ja.

Hva skal du gjøre i morgen?
Sannsynligvis se alt for mye film. Og hente en pakke!

Har du ketchup på pommes frites?
Så godt som alltid.

Hvor er du om en time?
I sengen min. (Come on, picture it. Rawr.)

Tror du på karma?
Ja.

Har du grått i dag?
Nei.

Hva hører du på?
Fill My Little World - The Feeling (hjertehjertehjerte)

Hvem var den siste jenta du pratet med online?
Madeleine

Hvem var den siste gutten du pratet med online?
Morten

Hvem var den siste personen som ringte deg?
Mamma.

Hvem skal du være med på lørdag?
Veeeet ikke enda.

Har du planer om å flytte i nærmeste framtid?
Egentlig ikke, men man vet jo aldri.

Hva står det i den siste meldingen du fikk?
"Jo, han er jo det. Men han er så teit liksom... Ser du på?"

Siste filmen du så på kino?
X-Men Origins: Wolverine

Hvor er din bestevenn akkurat nå?
Hjemme, hjemme, grad-dinner.

Hvem andre er i rommet med deg akkurat nå?
Bare fantasivennen min.

Hva var det siste du gjorde før du gikk å la deg i går?
Pusset tenner.

Hvilken hårfarge liker du best?
Naturlige, ehe.

Hvordan er håret ditt i dag?
Overraskende bra!

Lykkelig?
Sjeldent, men nok til at jeg lever.

(Snappet fra Helene!)

Screamo

Det var høylys dag i et boligområde.

Jeg var på vei hjemover. En bro strakte seg over de mange veiene nedenfor og jeg tråkket over den med raske skritt. Selv om solen strålte på himmelen og det så ut til å være vår, var det forholdsvis kaldt i luften, faktisk så kaldt at jeg hadde kneppet jakken helt opp og trukket hendene inn i ermene. Jeg gikk av broen og svingte mot venstre.

Foran meg lå nå industritrappen i metall som fungerte som en snarvei opp en skråning. Idet jeg var halvveis opp trappen hørte jeg to stemmer, en kvinnes og en manns, som skrek til hverandre. Det hørtes ut som om de sto like ved trappen, et sted til høyre. En stor snøhaug dekket sikten dit.

Etter enda noen trinn kunne jeg se ryggen på mannen. Det var tydelig at de kranglet om noe. Han veivet med armene og skrek til en dame som skrek minst like høyt tilbake. Plutselig skrek damen høyt og skingrende, jeg så mot dem og så mannen dukke. En flaske suste like over hodet hans og fortsatte mot trappen.

Raskt bøyde jeg hodet unna, og fikk så vidt et glimt av flasken idet den suste forbi ansiktet mitt. Med et brak smalt den inn i rekkverket og eksploderte i et titalls glasskår. Jeg snudde meg bort i frykt for å bli regnet ned av flyvende glasskniver, men unngikk dem.

Et øyeblikk ble jeg stående stille. Hadde de to skrikende i det hele tatt fått med seg at jeg var der? Det virket ikke sånn. De skrek fortsatt til hverandre og jeg skjønte at jeg ikke hadde så mye annet valg enn å fortsette oppover. Vel oppe så jeg hvordan tårer hadde fått mascaraen til damen til å renne utover ansiktet hennes, hvordan hun rettet en truende og anklagende finger mot mannen som sto der, hvordan han desperat prøvde å roe henne ned. De veivet med armene og jeg måtte gå ut i veien og i en stor halvsirkel rundt dem.

Det var høylys dag i et boligområde.

Og det ble lyd!

Nei, det ble ikke det.

Idag var dagen. Etter fire døgn, altså nittiseks timer, skulle jeg endelig snakke igjen. Jeg åpnet munnen og snakket.

Det hørtes akkurat ut som på onsdag. Store deler av lyden forsvinner, så det høres ut som om noen sitter og trykker av og på en mute-knapp. Pappa ler, mamma skjønner det ikke. Selv er jeg litt enig med begge. På en måte er det veldig komisk å høre på og det er jo helt merkelig å forsøke å snakke når bare noen av lydene jeg vil lage blir hørt. Samtidig er det litt skummelt, for jeg vet ikke hva som er grunnen til at det blir sånn.

Imorgen, eller til nød tirsdag, skal jeg til en spesialist som vi antar kommer til å si jeg har en virusinfeksjon på stemmebåndene. Den har vel igrunn vært der i overkant lenge, vel? Det er nå en uke siden stemmen først begynte å oppføre seg rart...

Silence, it kills me!

Førtiåtte timer.
Førtifuckingsåtte timer.
Jeg har ikke sagt et ord på førtiåtte timer.
Det er da virkelig helt sinnsykt?!

Jeg skal innrømme det, at da legen fortalte at jeg ikke fikk snakke igjen før søndag kveld, tenkte jeg med en gang at det aldri kom til å gå. Faktisk forventet jeg å snakke allerede igår, men jeg har faktisk ennå tilgode å si noe. Av og til lager jeg en lyd eller et kremt eller noe, men det er jo bare sånn det er. Jeg mimer masse, men jeg snakker ikke.

Å være stille idag gikk ganske lett, for vi var ikke på skolen så lenge, og hos Linda skrev jeg bare det jeg ville si på pcen og viste det til henne. Vel hjemme, sånn i halv 1-tiden, så jeg TV og film og da trenger jeg liksom ikke si så himla mye. Dog, det er vanskelig å holde helt kjeft selv om jeg er alene. Jeg snakker sinnsykt mye til meg selv, jeg tenker bare ikke på det. Ikke før nå.

Imorgen tror jeg kan bli stress, for jeg har ingen planer. Å sitte hjemme en hel dag uten å si noenting kan bli supervanskelig, men jeg tror nok bare jeg må gjøre mitt beste. (Jeg må gjøre mitt beste selv om jeg skulle finne på noe å gjøre også, selvfølgelig.)

Timer igjen av stillhet: 48.

Deprimerende rekord

Jeg har nå holdt kjeft i 24 timer. Det er det lengste jeg har vært stille noen gang. Egentlig må jeg si (ehe) det har gått overraskende greit, selv om det frister veldig å si noe på ordentlig de gangene det er noen som ikke skjønner tegnspråket mitt. For det er faktisk tegnspråk det går mest i, selv om jeg også har skriblet en del i blokken min.

Det vanskeligste er faktisk å la være å snakke til meg selv, for det pleier jeg å gjøre konstant når jeg er alene. Skal jeg være stille, så må jeg nødvendigvis være stille selv om ingen hører meg også.

Idag var jeg på åpen dag på UiO og det var egentlig bare rot og tull, men jeg slapp fire timer historie så det var supermegaverdt det. Jeg så en god del kjente fjes og noen av dem kjente meg tilbake. Cola-automaten der ville ikke gi meg cola selv om jeg puttet på penger, så bare det var igrunn grunn god nok til at jeg ikke vil studere der.

Etter å ha sett oss ferdig på UiO dro Ina og jeg tilbake til sentrum og der møtte vi Carina. Det var kos, for jeg har ikke sett henne siden Hove, noe som er over åtte måneder siden. Vi spiste litt og loket masse rundt også dro vi hjem og nå sitter jeg her. Og er stille.

Jeg tror det kan bli vanskeligere å være stille imorgen, for da skal jeg på skolen og vi skal ha norsk. Så vidt jeg har forstått skal vi gjøre oppgaver og det kan også tenkes det skal være i grupper. Herlig.

Timer igjen av stillhet: 72.

Tause-Mads

Stemmen var ikke tilbake idag heller, og ikveld var jeg derfor hos en lege. Han skjønte så godt som ingenting, av følgende grunner:
- jeg er ikke syk
- jeg er ikke/har ikke vært forkjøla
- jeg røyker ikke
- jeg har ikke sunget mye eller på annen måte overanstrengt stemmen
- jeg er ikke sår/øm/irritert i halsen
- jeg har ikke allergi
- jeg har ikke astma
- jeg har ikke pustevansker
- i det hele tatt.
Allikevel kommer det altså bare en sjelden lyd hver eneste gang jeg forsøker å snakke.

Dersom du kjenner meg, vet du hva den neste setningen jeg skriver vil bety for meg. Jeg har fått snakkeforbud i 3-4 dager. Nå skal jeg grave meg en grav og dø. (Nesten.)

Hvis jeg ikke er bedre på søndag skal jeg til en øre-nese-hals-spesialist som kanskje/kanskje ikke kommer til å konstatere virus på stemmebåndene og kanskje/kanskje ikke komme med en lur behandlingsmåte.

Foreløpig skriver jeg alt jeg vil si på en liten blokk, imorgen skal jeg på åpen dag på UiO. Kan bli interessant. På flere måter.